VU sommerfest med faglig schwung

I går arrangerte VU sommerfest på Vérité – rett og slett for å takke våre kjære kunder, våre flinke samarbeidspartnere og våre inspirererende, delevillige bransjekollegaer for alt de betyr og er for oss i VU!

 

Prosecco og pølser
Prosecco og pølser – perfekt kombo!

 

Faglig schwung med flinke foredragsholdere

Vi inviterte til en uformell, hyggelig kveld med prosecco og pølser (overraskende god kombo!), samt gode faglige bidrag av flinke folk vi hadde lyst til at skulle få vise seg frem og dele av sin kunnskap og herlige engasjement. Mia & Cecilie i Bymiljøetaten i Oslo kommune fortalte om hvordan de jobber med kommuniksjon i digitale kanaler (deres presentasjonen deles senere – følg oss på facebook for å få tips om når den er lagt ut), Tekstdoktor Christine Calvert viste oss at det går til #hællvete med språket i norske medier, og så avsluttet Ole André Sivertsen fra Filiokus Media AS med å humoristisk lære oss hvorfor kroppen fungerer som den gjør (eller ikke gjør) med alkohol innabords 😉

TUSEN TAKK til alle foredragsholdere – dere er gull!

 

Mia Kolbeinsen
Mia Kolbeinsen
Cecilie Østreng
Cecilie Østreng
Christine Calvert
Christine Calvert
Ole André Sivertsen
Ole André Sivertsen

 

Takknemlig for alle flinke folk vi kjenner

Vi setter umåtelig pris på våre kunder, samarbeidspartnere, bransjekollegaer, alle dere som lærer og inspirer oss, og ikke minst; alle dere som leser, kommenterer og engasjerer dere i det vi deler! Dere er alle en ekstremt viktig årsak til at vi virkelig elsker det vi gjør og at vi er så uendelig takknemlige for at vi kan jobbe med det vi gjør!

 

Hele Valen-Utvik samlet på et brett!
Hele Valen-Utvik samlet på et brett!

 

Takk for halvåret som har gått, vi gleder oss til fortsettelsen! 

 

PS: Se flere bilder fra kvelden på vår facebookside!

 

Dette er verdien av sosiale medier!

Stadig diskuteres hva den virkelige verdien av sosiale medier er. ROI, return on investment, er et begrep som dukker opp oftere og oftere, og de virkelig tøffe røstene mener at det nå er slutt på lek og moro i sosiale medier, nå må det bety noe. Det er på tide at vi nå skaper de virkelige verdiene, det som skaper resultater på bunnlinjen – om våre investeringer i kommunikasjon i sosiale mediene skal ha livets rett.

iStock_000015763838Medium

Jeg er ikke uenig i at man skal være bevisst i forhold til sine investeringer i sosiale medier, men jeg er uenig i at alt skal, og kan, måles. Jeg er også uenig i at jo større kampanje og jo større budsjetter, jo større resultat og engasjement vil man få. I går fikk jeg noen tilbakemeldinger som jeg mener viser at langsiktig, rimelig kommunikasjon i sosiale medier, kan være vel så smart og effektivt, som det store, dyre kampanjer med høyt krav til ROI er. Det som ble sagt, i en helt naturlig samtale som ikke handlet om fag, sosiale medier eller digital kommunikasjon, var følgende;

På ett eller annet vis har jeg fått en oppfatning av at det er Fargerike Asker jeg må handle hos. Det er der jeg må gå om jeg vil ha gode råd, fine produkter og god service. Og dette er jeg sikker på skyldes at jeg har oppdaget og fulgt med Fargerike i sosiale medier i lengre tid. Maxbo og andre er rett og slett ikke like interessante lenger.

Hvordan skjedde det egentlig at jeg har begynt å handle på Nille? Jeg har til og med fått spørsmålet av min kjære; «Hvorfor i all verden har du begynt å handle du på Nille?» og jeg tar meg faktisk i å svare at jeg ikke egentlig helt vet hvorfor. Det har bare skjedd gradvis. Det som før var uaktuelt, er nå aktuelt. Jeg har oppdaget at de har bare fått så mange fine ting i butikkene, og det ville jeg ikke visst om det ikke var for sosiale medier – for da hadde jeg ikke gått innom engang.

Det er dette som er verdien av sosiale medier, slik jeg ser det. Det er dette som er gullet! Man forandrer oppfatninger, skaper engasjement og lojalitet, en person av gangen. En person som før mente en ting, forandrer mening over tid – og som etterhvert blir en lojal kunde, en engasjert følger og en som tipser sine venner om alt det fine denne bedriften har eller gjør. Det er de tingene som virkelig betyr noe, og som bør bety noe, for virksomheters kommunikasjon i sosiale medier.

Utfordringen er naturligvis at dette er veldig vanskelig å måle. Man kan mene noe om dette basert på magefølelsen sin, men dette er ikke noe man med enkelhet kan følge utviklingen i eller måle på bunnlinjen. Ettersom det er vi som drifter Fargerike og Nille i sosiale medier, har vi naturlig nok en viss oversikt over hvem som hyppigst kommenterer, liker og deler ting vi legger ut for disse bedriftene. Vedkommede som sa sitatene over her, er ikke en av dem som vi ville definert som en av våre ambassadører. Når sant skal sies; jeg kan ikke huske at vedkommede har kommentert, delt eller engasjert seg vesentlig i hverken Fargerike eller Nille i det hele tatt. Like fullt føler hun at hun er knyttet til disse merkevarene. Dette er vanskelig å måle, men det er ikke mindre viktig av den grunn.

Magefølelse som styringsdokument

I går møtte jeg to av mine gode venninner til en hyggelig, enkel middag på Alfred i Oslo. Det var lenge siden vi hadde sett hverandre, og det var på tide med skravling, klemmer og latter – og litt god mat og kaffe. Vi møttes i store smil og vidunderlige, lange klemmer – og kastet oss rett over temaer som hva vi hadde gjort i sommer, hvem av oss som hadde solt seg toppløs på ferie i Spania, hvordan vi har det på jobb som gründer og hvilke gleder og utfordringer vi har i hverdagene våre. Det var ingen tid for klamme «Så, hvordan går det?», «Hvor jobber du nå?» eller «Ja, har du sett det skiftende været vi har hatt i det siste…?» Det var ingen falsk beskjedenhet, ikke standardfraser som må utveksles og det ble ingen tause, vonde stillheter.

Så, hva er egentlig så underlig med dette, tenker nok mange nå. Mange av oss har (forhåpentligvis) mange gode venner vi har kjent i evigheter, som det er fantastisk å møte igjen, fordi man hopper over alle høflighetsfrasene og kan snakke om det som gir noe, det som betyr noe, med en gang. Det som gjør mitt selskap på Alfred i går litt spesielt likevel, er at de to venninnene som jeg møtte, er mennesker jeg har blitt kjent med takket være sosiale medier. Ene og alene. Jeg ville mest sannsynlig ikke blitt kjent med den sprudlende, småcrazy, deilig energiske og alltid blide Oppdaldamen bosatt i Asker, og jeg ville ganske sikkert heller ikke blitt kjent med den snilleste, klokeste og rauseste Snertingdølen jeg vet om heller.

Anne (med bloggen Fru Perez Personlig, jobber i Itera) er en jente jeg har møtt i ett minutt her og et par minutter der, på ulike arrangementer og seminarer innenfor bransjen, men som jeg aldri har sittet ned og skravlet med. Ikke før i går. Likevel var det som om vi hadde kjent hverandre hele livet og har vært venner i evigheter. Og det har vi jo! Vi har fulgt hverandre på blogg, facebook, twitter og Instagram – og om man er personer som bruker disse mediene aktivt, og deler mye av seg selv der, så blir man godt kjent – sånn er det bare! Ingvild (med bloggen Plosiv og sitt eget firma Resonate.no) er en person som er 10 år yngre enn meg, og som mine veier antakeligvis ikke blitt krysset med, om det ikke var for sosiale medier. Vi har også fulgt hverandre i sosiale medier mange år, har hatt sammenfallende utvikling i vårt yrkesliv (er begge gründere), og vi ser på hverandre som bransjekollegaer mer enn konkurrenter, selv om vi leverer mye av de samme produktene til det samme markedet. Vi har rukket å møte hverandre «live» mange ganger nå etterhvert, og selv om denne jenta altså er 10 år yngre enn meg, har en helt annen livssituasjon enn meg selv, et helt annet erfaringsgrunnlag – så er det få mennesker i bransjen jeg nå jobber i, som jeg stoler mer på og som jeg har så respekt for, som Ingvild.

Jeg kjenner disse damene, og jeg kjenner dem godt – selv om jeg aldri har vært hjemme hos noen av dem. Jeg kjenner dem fordi jeg kjenner deres verdier, deres grunnsyn på livet og fordi jeg har fått være med på deres gleder og utfordringer i livet over flere år. Jeg kjenner dem fordi de forteller meg ting om seg selv som man ville fortalt en venninne, og ikke de tingene man forteller en tilfeldig  bekjent på gata. De deler ikke bare informasjon om hvor de jobber, hva de selger, hvor flinke de er – de deler små ting som gjør meg bedre, som gjør meg sterkere, som gjør meg klokere. De er viktige for meg, fordi jeg vil dem vel, fordi jeg respekterer dem og deres verdier, fordi jeg vet at de ville gitt meg støtte og hjelp om jeg trengte det, som jeg også vet at jeg ville gjort for dem. De er rause, varme og vil meg vel – og visa versa.

Og det beste av det hele; for meg er Anne og Ingvild bare to i mengden!

Jeg vet de skjønner hva jeg mener med dette, men jeg kan utbrodere for dere andre. Jeg er så heldig at jeg har mange som Anne og Ingvild i mitt liv, og jeg vet de har mange Astrider i sitt liv. Mennesker man ikke ville møtt ellers, men som nå står frem som mennesker man virkelig bryr seg om. Mennesker man gjerne hjelper, gjerne møter, gjerne blir enda bedre kjent med. Noen av disse kjenner man naturligvis bedre enn andre, og det er både viktig og riktig. Likevel, jeg er altså så heldig at jeg har et stort nettverk av mennesker som er viktig for meg, som jeg lærer, inspireres og informeres av – som har kommet til meg via det fantastiske internett, via sosiale medier, via vår måte å kommunisere med hverandre i disse kanalene på. Det er intet mindre enn fantastisk!

iStock_000015465834Medium

Det er slutt på skillene mellom IRL (in real life) og falske nick på internett. Det er slutt på tiden hvor vi måtte bekymre oss for om det var en gammel mann på 70 år som skjulte seg bak nicket «Truls18», bare for å komme i kontakt med unge jenter. Det er slutt på tiden der «SkeptiskKritiker» var en røst som det var verdt å lytte til, sånn helt uten videre. Nå trenger vi å se menneskene bak disse nick’ene, bak brukernavnene, for å virkelig gi deres kommentarer hold, troverdighet og gjennomslag. Og sånn er det for bedrifter også. Vi trenger å bli kjent med bedriftene på en annen måte enn vi klarer å bli gjennom en produktkatalog eller tv-reklame. Vi trenger å få vite mer om deres verdier, ståsted, gleder og utfordringer i hverdagen – for å gi deres merkevare en personlighet, noe vi vil forholde oss til, noe vi vil engasjere oss i.

Jeg er overbevist om at bedrifter bør bruke sosiale medier til nettopp dette. Jeg tror ikke det finnes andre kommunikasjonkanaler som er så gode til akkurat denne type kommunikasjon, for selv ikke face-to-face kan en bedrift klare å vise frem hele sin peresonlighet. Bedrifter bør bruke sosiale medier til å vise alt de ikke er så gode på (gir troverdighet og viser ydmykhet), dele av sin innsikt og det de er gode på uten å forvente noe tilbake (gir verdi) og de bør vise seg som de menneskene de er, mer enn hvem de tror de er eller de gjerne ønsker å være.

Min påstand er at man på denne måten, ved å kommunisere genuint, raust og uten å kreve noe tilbake – det er da man virkelig kan endre menneskers oppfatning av en merkevare, av en bedrift, på en måte som faktisk betyr noe på lang sikt. Det er da du får mennesker som er engasjert i merkevaren din på et vis som kan gi deg som bedrift verdi og effekt av virkelig, langsiktig betydning. Det er disse menneskene som kan gi din virksomhet verdifull innsikt, som gjør at du kan  styre din bedrift på rett kurs for fremtiden. Du får dine lojale og trofaste ambassadører, du får de som vil hjelpe deg med produktutvikling, de som vil fortelle deg hvor dine flaskehalser er – og de som vil tipse sine godt kvalifiserte venner om å bli ansatt i ditt firma, fordi de føler de kjenner dere. Disse menneskene blir ikke interessert i det du sier fordi de kan få en iPad ved å hjelpe deg med flere likes til din facebookside, eller fordi du ber på dine knær om at de skal like og dele dine oppdateringer i sosiale medier. Disse menneskene vil deg som bedrift vel, disse engasjerer seg i bedriften din og er lojale mot deg, rett og slett fordi de føler de kjenner deg og bedriften din. Og det selv om dere bare har møttes og blitt kjent på det store, kalde internett.

Har du noen tanker om dette som du vil dele med oss?
Legg igjen en kommentar, davel!

 

Om gründerliv – strategi, magefølelse og risiko

Magefølelse som styringsdokument

I det meste av teorien fremheves det viktigheten av å lage gode forretningsplaner før man starter eget selskap. Det snakkes om at man må sette seg kortsiktige og langsiktige mål, og lage forretningsplan, strategisk styringsdokument og  andre viktige dokumenter. Man oppfordres til å ha alt dette på plass før oppstart, la dette være styrende for hvilke avgjørelser som skal tas og for å se hvilken retning man bør ta sitt selskap videre. Det er ingen tvil om at dette er veldig fornuftig, men dagens blogginnlegg skal handle om at det ikke nødvendigvis er den eneste sannheten, den eneste måten å starte og drive et selskap på. Det er ikke sånn jeg driver mitt eget firma, og enn så lenge har vi ikke tenkt til å forandre på måten vi gjør ting på.

Det kunne nok av og til være behjelpelig å ha velfunderte mål og strategier for selskapet, men sånn er det altså ikke her. Helt fra starten i 2009 og frem til nå, har jeg drevet VU basert på magefølelsen og sunn fornuft – og i dette blogginnlegget har jeg forsøkt å sette ord på hva disse magefølelsene kan oversettes til, i ren tekst. Vi styrer etter følgende setninger;

Hele tiden ta valg som gjør at vi lærer noe nytt, blir bedre, utfordrer oss selv, og ikke blir redd for å ta sjanser!

Det vil si at vi ikke vet per i dag om vårt firma skal utvikle nye produkter, tilby andre tjenester eller utvikle seg på andre måter et visst antall måneder fremover, og vi har ingen definerte mål om noe av dette. Men, vi bruker magefølelsen som styringsverktøy og vi tvinger oss selv dermed til å si ja takk til muligheter og oppgaver selv om vi ikke opplever å sitte med en bestemt fasit. Vi har tro på at så lenge vi er tydelige og ærlige i vår kommunikasjon, og så lenge vi ikke overselger oss selv og vår kompetanse, slik at kunden hele tiden er inneforstått med utgangspunktet, så lærer og erfarer vi gjerne på vegne av våre kunder – og deler naturligvis dette med kundene underveis. Vi utvikler oss med firmaet vårt, og kunden får veldig fleksible konsulenter. På denne måten opplever jeg at vi gis muligheten til å teste vi ut markedet underveis, at vi raskt kan forandre oss om det er nødvendig – og at vi kan ta de valgene som til en hver tid føles riktig!

Minner oss selv på hva den virkelige risikoen ved våre investeringer innebærer,
både økonomisk og tidsmessig!

Vi står kun til rette for oss selv, og trenger ikke svare til investorer eller andre. Ettersom vi selger våre timer, ren humankapital, og driver selskapet fra vårt eget hjem, har vi svært lave kostnader. Vi slipper å tenke på varelager, transportkostnader eller andre større elementer som kan velte selv den beste gründerideen. Så – hvor ligger egentlig vår risiko? Jeg har ikke tro på at man skal gjøre gründerlivet vanskeligere eller skumlere enn det trenger å være, og for vår del; risikoen er i all vesentlig grad relatert til tidsbruken vår. Hadde vi ikke jobbet med Valen-Utvik, kunne vi hatt en annen jobb – men der stopper også (den vesentlige) risikoen. Med andre ord; det vi holder på med er egentlig ikke så risikabelt som man kanskje skulle tro, og det kan være en nyttig påminnelse i hverdagen. Lurer magefølelsen på om vekst eller stillstand er det beste akkurat nå? Da forsøker vi å ta en så veloverveid avgjørelse som mulig, og gjenomfører det. Var det feil? Okay, da lærte vi det, vi har tapt litt av vår tid – og kan gå videre fremover med ny kunnskap i bagasjen.

Velger å omgi oss med folk som vil oss vel – og som vi ser er interessert i et gjensidig positivt bytteforhold.

Et gjensidig positivt bytteforhold betyr at vi lærer for kundene våre og kundene lærer av oss, men det betyr også at vi er opptatt av å dele og lære bort til «fagmiljøet», nettverk, samarbeidspartnere og de som er interessert i det vi holder på med. Da erfarer vi at vi får lære av og blir delt med tilbake. Det at vi vil andre vel, at vi ikke ser begrensninger ved å dele, ved å lære bort, men heller muligheter for at flere selskaper får hjelp og ser det gode i at flere kan mer, det er jeg overbevist om gjør at andre vil oss vel også. Vi trenger en større raushet i samfunnet, og sosiale medier-bransjen er som skapt for å være foregangsbransje i så måte; deling satt i system via sosiale medier er en god start på å utvise faglig raushet etter min mening.

Mye takket være timingen da jeg startet selskapet i 2009, en tid hvor det ikke var mange selskaper som leverte tjenester som jeg da gjorde, har gjort at vi har hatt et fantastisk tilfang av nye kunder jevnt fordelt i løpet av disse tre årene. Den ene kundens prosjekt har avløst den neste, men viktigst av alt; vårt viktigste produkt er å leverer drift av selskapers tilstedeværelse i sosiale medier. Dette gjør at vi får langsiktige og stabile avtaler med våre kunder, basert på et visst antall timer hver måned. Det skaper forutsigbarhet for oss, og det gjør at vi kan booke inn akkurat de kundene vi ønsker å jobbe med utover dette, enten det er nye driftkunder eller det er kurs, workshops eller foredrag. Fordi vi har den gode stabiliteten i bunn, basert på kundene vi allerede drifter tilstedeværelse i sosiale medier for, har vi en perfekt frihet til å velge. Og så kimser vi absolutt ikke av at vi på de drøye tre årene vi har vært i drift, aldri har vært nødt til å gå ut for å få ny kunde – alt har kommet til oss via nettverk, anbefalinger eller våre eksisterende kunder. Slikt gjør at vi blir utrolig takknemlige – og vi føler oss trygge på at vi kan fortsette i samme kurs som vi er igang med nå!

At vi har det gøy underveis, at vi liker det vi holder på med
– og at livet og hverdagen vi har er best mulig!

Et veldig vesentlig punkt på listen over hvordan vi styrer Valen-Utvik fra dag til dag, er at vi med ujevne mellomrom går tilbake til den opprinnelige årsaken til at jeg startet firmaet for over tre år siden. En viktig grunn var mitt ønske om å kontinuerlig lære noe nytt, om både gründerdrift, markedet og sosiale medier, og den fleksibiliteten jeg ville få ved å drive mitt eget. Fleksibilitet til å skape min egen arbeidsdag, til å kunne ta fri med ungene og jobbe på kvelden, til å vri selskapet i den retningen som jeg hele tiden liker aller best og som gir meg de arbeidsoppgavene som jeg ønsker å ha. Jeg har stor tro på vi alle har ansvar for å skape en arbeidsplass for oss selv, som gjør at vi har det gøy og som gir oss mening – enten det er at vi driver for oss selv eller jobber for noen andre. Dette har vist seg å være et veldig nyttig verktøy når vi står ovenfor valg i Valen-Utvik. Opplever vi at det ikke er like spennende lenger? Har vi valgt feil prosjekter å jobbe med? Har vi den fleksibiliteten som jeg ønsket meg da firmaet ble startet? Fra tid til annen trenger vi å stilles oss selv disse spørsmålene, og om noe trengs å justeres? Ja, da har vi faktisk muligheten til å gjøre noe med det, og det er herlig!

Av og til lurer jeg på om jeg er naiv eller risikerer for mye ved å drive Valen-Utvik videre kun basert på magefølelsen og de nevnte styringssetningene. Etter litt tid i tenkeboksen ender jeg hver gang opp med samme konklusjon; «Så lenge jeg har det gøy, lærer noe nytt, utvikler meg og oppfører meg ordentlig ovenfor kunder, nettverk og samarbeidspartnere, hva har jeg å tape egentlig?» – og så kjører vi på videre!

Hva tenker du om måten vi driver Valen-Utvik?
Har du tips, råd eller kommentarer? Del gjerne!

 

For en tid tilbake uttalte jeg meg til DinePenger / VG om at jeg håper flere kvinner tør satser på gründertilværelse, for det tror jeg det norske samfunn har godt av – og det er litt i tråd med dagens blogginnlegg; det trenger nemlig ikke være så risikofylt og det trenger ikke kreve mangeårig jobbing med tunge strategidokumenter i forkant. 

«Fører dialog i sosiale medier til salg?»

Både internt i bransjen blant oss som rådgir bedrifter i forhold til digital kommunikasjon og sosiale medier, og fra norske virksomheter av stor, mellomstor eller liten størrelse, dukker dette spørsmålet ofte opp;

«Klarer vi å vise til at dialog i sosiale medier fører til faktisk salg i butikk?» 

Mange snakker om ROI, altså return on investment (hvor mye man får igjen for sin investering), eller det nyere begrepet, ROE, altså return on engagement. Erik Eskedal har skrevet gode, fyldige blogginnlegg om dette, blant annet «Fuck ROI» og om blant annet ROE i «ROI i sosiale medier«. Finnes det en formel, noen måleparametere, hvor vi kan avdekke, summere og beregne – slik at vi vet om vår investering i sosiale medier har svart seg i forhold til tiden vi investerer eller pengene vi bruker? Det berømte million dollar question?

Stadig flere jobber med å finne en god måte å måle dette på. Vi har sett at den alltid dyktige Hans-Petter Nygård-Hansen har laget en måte å regne seg frem til ROI av sosiale medier – og det kan nok absolutt være fornuftig (vi har ikke testet utregningene hans på et konkret case, men kan nok se for oss å gjøre det etterhvert). Flere av de større byråene snakker om strategi, mål og kampanjer, og med budsjetter i mangehundretusen-klassen, for ikke å si millionklassen, er det klart at det er fornuftig, og helt sikkert påkrevd, å måle sin investering for å sikre at man får igjen det man forventet. Aller helst; få igjen mer enn man forventet.

Vi har lyst til å slå et slag for de mange selskapene som ikke har investert de største summene i sosiale medier. De som har erkjent at det er noe her, noe nytt og ganske sikkert nyttig, men som likevel ikke vil eller kan avsette store summer på markedsføringsbudsjettet til denne type kommunikasjon. Eller var det på kommunikasjonsbudsjettet det skulle hørt hjemme? PR kanskje? Eller kanskje til og med under IT-posten i budsjettet?

Uansett; det er mange selskaper i Norge som har laget seg en facebookside, en blogg, kanskje en twitterkonto. Som overvåker litt, absolutt tenker gjennom hva som gjøres og sies, men som ikke har utviklet store kampanjer, har laget skreddersydd design eller har investert så mye som en eneste krone på annonsering av sine aktiviteter i sosiale medier (beklager, Petter Høie – men det står på agendaen, vi lover!).

Det våre kunder, og veldig mange andre selskaper i Norges land, har gjort, er å investere tid og ressurser på tilstedeværelse. Tilstedeværelse ved å ha en facebookside, kanskje en blogg og en twitterkonto også, og gjøre seg tilgjengelig for kommentarer i form av kritikk og ros, tilbakemeldinger og innspill, og naturligvis; dele av det de selv kan best. Denne tilgjengeligheten fører ikke til umiddelbart salg. Den kan det, naturligvis, men det er ikke det som er våre kunders umiddelbare mål med tilstedeværelsen. Målet er å lære mer om sine egne produkter, hva som er selskapets flaskehalser og få kunnskap om egen kundegruppe. Det er å vise frem ansatte og bygge intern stolthet. Det er å by på det som de selv kanskje oppfatter som «bare vår daglige drift, kan det være interessant for folk?», men som deres lesere synes er spennende, som gir dem en følelse av å få være med i ekte «behind the scene»-ånd. Det er å vise frem sine produkter/tjenester også, og for så vidt også pris, men oftes kommer det på oppfordring fra leserene, ikke opprinnelig fra bedriften selv.

Alt dette handler i våre øyne om dialog. Om å bygge relasjoner, i motsetningen til å rope høyt etter «likes» og konverteringer. Det handler om ektehet og troverdighet, og ikke minst; om å gi og dele, før man krever. Så er spørsmålet da; Vil denne dialogen med mennesker i sosiale medier føre til økt salg i butikk?

I vår daglige dialog på vegne av våre kunder får vi stadige konkrete, direkte og umiddelbare signal på at svaret her er et rungende JA!

Noen nylige eksempler fra vår kunde nille sin facebookside;
(klikk på bildene for å komme rett til aktuelle dialog på facebooksiden)

 

Noen nylige eksempler fra vår kunde Home&Cottage sin facebookside;
(klikk på bildene for å komme rett til aktuelle dialog på facebooksiden)

Dette er naturligvis bare noen få, små eksempler. Og hvem vet, det er slettes ikke sikkert at disse følgerene faktisk gjennomførte sin plan om å ta turen til butikk for å handle disse varene. Per i dag kan vi heller ikke måle dette på en god måte (uten å spørre alle kunder hvorfor de kommer i butikk, gi de en kode å handle med eller slike tiltak), men vi føler oss temmelig sikre på at dette er en god indikasjon for at dialogen våre kunder har bygd i sosiale medier, faktisk fører til økt salg i kassen. I tillegg til alle de andre fordelene sosiale medier gir, naturligvis.

Hva tror du om relasjonsbygging og dialog i sosiale medier,
og ikke minst; målingen av effekten av dette?  

Del gjerne dine synspunkter med oss i kommentarfeltet!