MediaPuls-podcast m/ Astrid som gjest!

I løpet av siste halvdel av 2015, fikk flere VU-medlemmer øynene opp for podcast og verdien av å høre det man vil, når man vil og gjerne i situasjoner hvor man uansett ikke får gjort så mye annet fornuftig (på reise, f.eks.). Faktisk har vi siden den tid drodlet med tanken om å starte vår egen podcast en vakker dag, og vi har også et blogginnlegg med noen podcast-tips på agendaen her på VU-bloggen.

 

MediaPuls – Norges beste mediapod?

Men – praktisk og nyttig; rett etter at podcasts ble en fast del av vår VU-hverdag, lanserte to flinke fyrer, Hans-Petter Nygård-Hansen fra Hanspetter.info og Marius Karlsen fra HeltDigital, sin egen podcast, nemlig MediaPuls. Gutta har snart spilt inn 25 episoder, og vi tar offisielt VU-hatten av for alt det innholdet, all kunnskapen, alle de flinke gjestene, som disse karene klarer å samle. De har til og med økt frekvensen og produserer nå to episoder per uke, og med faglig høyt, godt nivå, står det virkelig respekt av innsatsen de legger ned.

mediapuls-annonse-300x2501

 

Astrid om sosiale medier på MediaPuls

Tidligere denne måneden var Astrid så heldig å bli invitert til MediaPuls-podcasten som gjest, hvor temaet var praktiske, konkrete og nyttige tips om sosiale medier. Det ble en god del Facebook, litt om hvordan vi i VU jobber – og litt Snapchat på slutten. Medier24 har denne saken om episoden. Vi har fått fantastisk hyggelige tilbakemeldinger på denne episoden i etterkant, og det har naturligvis ikke gjort lysten på egen podcast noe særlig mindre – men vi får se. En vakker dag, som de sier 🙂

Klikk gjerne på bildet under og hør:

Screenshot 2016-01-26 07.39.51

 

Legg gjerne igjen dine synspunkter på episoden, eller del tips om andre podcaster du mener vi bør høre på. Kanskje kommer ditt tips med i vårt blogginnlegg om temaet?

Problematisk praksisplass?

Søndag 8. februar 2014 ble det publisert en artikkel i Aftenpostens Økonomi & Karriere-bilag med tittelen «Jobber gratis for å få jobb» (klikk på lenken for å lese artikkelen på nett). Artikkelen tar opp er hvorvidt studenter bør tilby sin gratis arbeidskraft, mot erfaring og praksis, og om det er en samfunnstrend at dette nå utnyttes av bedrifter i stadig større skala. Saken var mest lest på Aftenposten.no gjennom hele søndagen, og basert respons fra kommentarfelt og delingstekster i sosiale medier, samt fra inntrykk venner og familie hadde etter å ha lest, ønsker jeg å utdype vår rolle og våre meninger i denne saken.

IMG_3081

Hvorfor stilte VU opp som eksempel i en slik sak?

Journalist Ingvill Bryn Rambøl henvendte seg til studenter for å få eksempler til saken sin, og vår trainee Linn, tok kontakt og fortalte sin historie. Deretter ble vi i Valen-Utvik koblet på, med spørsmål om vi ville stille opp til intervju sammen med Linn, og fortelle om vårt samarbeid. Jeg er opptatt av åpenhet, av å dele av våre erfaringer både på godt og vondt, og jeg takker gjerne ja til slike intervjuer så lenge jeg opplever å ha noe meningsfylt å dele. Journalisten nevnte at det var vanskelig å få folk til å stille opp som case til denne saken, og det fungerte naturligvis som en varsellampe for meg. Etter en kort prat med journalisten på telefon, fikk jeg likevel forståelsen av at artikkelen skulle bli en godt balansert artikkel om temaet, med mål om å få til god dialog rundt problematikken og mulighetene gratis praktikantjobbing innebærer, og jeg følte meg sikker på at saken skulle bli godt belyst fra flere sider. Jeg valgte derfor å stille opp i denne saken. Det angrer jeg fortsatt ikke på.

Aftenpostens fremstilling av vår historie

Både under intervjuet og i etterkant, da jeg fikk mine sitater til gjennomlesning, opplevde jeg at journalisten fra Aftenposten hadde alle intensjoner om å lage en god sak som reflekterte alle sider av problematikken, og at hun virket å ha et genuint ønske om å fremstille oss og vårt case på en riktigst mulig måte. Vi fikk god anledning til å justere sitatene slik at vi kunne stå inne for dem, både jeg og vår trainee Linn. Jeg synes også at artikkelen endte opp å bli omtrent så god som jeg håpet at den skulle bli (dog med noen mindre utfordringer). Det ble likevel problematisk for meg da saken ble kom på trykk og ble publisert digitalt.

Riktig innhold, feil fremstilling

Hele artikkelen belyser flere sider av tematikken, og det brukes mange ulike kilder og referansepersoner i saken – Linn og jeg er kun to av dem. Vi er derimot de eneste som er avbildet i saken, med flere bilder, og hovedbildet av smilende fornøyde Astrid og Linn, kombinert med tittelen på saken: «Jobber gratis for å få jobb», opplever vi å bli veldig feil i forhold til hva vi står for. Vi mener ikke at alle studenter for enhver pris skal kaste seg over praksisplasser eller at bedrifter skal ha studenter i praksisplass etter praksisplass, over lang tid, uten mål eller bevisst ansvar om opplæring og utvikling av studentene. Andre uttaler seg i denne saken om nettopp utfordringene ved at bedrifter benytter seg av gratis arbeidskraft, både med ‘utnyttelse’ og ‘slaveri’ som vinklinger i saken, og vi opplevde at vi, med bilde og tittel, ble illustrasjonen på dette synet. At vi med våre fornøyde smil ønsket å formidle at vi synes denne type virksomhet er helt uproblematisk og at vi ville legitimere den. Det vil vi ikke.

Aftenposten delte også artikkelen på sin facebookside, med teksten «Er gratis praksisjobbing en vinn-vinn situasjon eller utnytting?» – noe jeg mener satt standarden for dialogen om saken i kommentarfeltet. Med en sånn setning mener jeg man legger opp til at dette handler om utnytting, og basert på kommentarene som er lagt inn der, ser vi at dette i all hovedsak er tilfellet. Kommentarfeltet viser også at mange ikke leste saken før de uttalte seg, og at de kommenterte og delte saken videre basert på en forutinntatt antakelse om hva saken handler om. Men, det er en kjent sak at nesten ingen leser alt lenger, så dette mener jeg et stort medium som Aftenposten bør være bevisste ovenfor.

IMG_3084

 

Det nytter å si ifra

Så – hva kan man gjøre, når Aftenposten har gått i trykken og blitt levert til frokostbordene i de tusen hjem? Når artikkelen er publisert digitalt og allerede har fått vinger og god spredning i sosiale medier? Jeg valgte å ta kontakt med Aftenposten. Ikke fordi jeg trodde jeg kunne gjøre noe med selve artikkelen eller spredningen, men for i det minste å gi dem tilbakemelding på mitt syn. Fortelle dem at jeg opplevde å stå som eksempel på noe jeg ikke kan stå inne for, at jeg ikke synes det kommer tydelig nok frem i saken at Linn nå er en svært fornøyd betalt trainee hos oss og at jeg ikke syntes delingsteksten på facebook oppfordret til en god og saklig debatt om et viktig tema. Og jeg er virkelig glad for å kunne si; det nytter å si ifra!

Jeg opplevde at de ansvarlige i redaksjonen til Aftenposten var opptatt av å høre på mine tilbakemeldinger, og at de hadde alle intensjoner om at saken skulle fremstilles på mest mulig reell måte. Vi forstår alle at mediene er opptatt av å få engasjement, og at de, ved å sette ting på spissen, kan få flere klikk, mer engasjement og større leseskare. Jeg opplevde likevel ikke at Aftenposten hadde dette som sitt primære mål, men at de absolutt var åpne for å gjøre endringer om de var enige i min fremstilling og at det var begått feil. Ikke fordi mine tær var tråkket på, men fordi de ønsket at saken skulle fremstilles på riktigst mulig måte. Det satt jeg stor pris på.

Enkle endringer ble gjort, med stor effekt

På facebooksiden deres ble følgeteksten til artikkelen redigert, og inneholder nå følgende tekst; «Er gratis praksisjobbing en vinn-vinn situasjon eller utnytting? For Linn Hoff Holstad ble det veien til lønnet jobb.» Kun en setning ekstra, men med den mener jeg det er en betraktlig bedre og mer nyansert tekst, og samtidig et riktigere bilde av innholdet i artikkelen som gir et bedre grunnlag for en god debatt.

De la også til ordet ‘flere’ i tittelen på artikkelen, slik at den nå heter; «Flere jobber gratis for å få jobb». Med det lille ordet ekstra i tittelen, opplever jeg at det blir en mye bedre og riktigere fremstilling av saken, og den sier nå på en mye bedre måte, at saken handler om flere enn det bildet av oss representerer. De endringene Aftenposten gjorde har nok liten effekt for inntrykket folk allerede har fått, men det er likevel en viktig endring for meg. Nå føler jeg at jeg bedre kan stå for artikkelen og hvordan vi fremstår.

Skjermbilde 2015-02-08 kl. 22.15.34

VU utnytter ikke lærevillige studenter

Jeg har nå drevet mitt firma i 5 1/2 år, og i løpet av disse årene har jeg fått flere henvendelser fra studenter eller nyutdannede som ønsker å ha praksisplass hos oss. Alle har tilbudt sine tjenester til oss gratis. Vi har aldri gått ut og søkt etter studenter eller andre ansettelser til vårt selskap. Vi har heller aldri tidligere takket ja til slike tilbud fra studenter, av ulike årsaker, men i hovedsak har det for oss handlet om at vi ikke har opplevd at vi har hatt tid og kapasitet nok til å håndtere opplærings- og utviklingsrollen som vi mener en slik praktikantstilling krever. Vi har full forståelse for at studentene føler behov for å få praktisk erfaring fra bedrifter de ser som relevante for sin videre karriere, og at dette er særlig viktig for studentene med en svært teoritung utdannelse. Vi ser det helt klart som et kompliment at vi får disse henvendelsene, og har alltid hatt behov for å håndtere dette på en ordentlig måte. Det hviler et stor ansvar på bedrifter som benytter seg av praktikanter, og det ansvaret har vi ikke hatt muligheten til å ta. Inntil mai 2014.

I mai tok Linn Hoff Holstad kontakt med oss, og ønsket et møte for å diskutere en potensiell praksisplass hos oss. Linn forklarte meg at hun var i ferd med å avslutte studiet «Kultur og Kommunikasjon» på Universitetet i Oslo, og at til tross for at det var en god og lærerik utdanning, var den svært lite praktisk. De hadde ikke samarbeid med næringslivet underveis i studiene, som eksempelvis BI har. Hun hadde søkt på noen praksisplasser allerede, men fått tilbakemelding om at de kun ansatte kandidater som i realiteten var overkvalifiserte som praktikanter. Praksisplassene ble besatt av folk med flere års journalistisk bakgrun og med internasjonal erfaring. Linn skiftet da strategi og tok heller kontakt med et firma som hun så holdt til på samme halvøy som hun selv bor – og som hun hadde lest om i media. Altså oss i Valen-Utvik. Hun tilbød seg å jobbe gratis for oss, mot å få den praktiske erfaringen og opplæringen hun følte hun sårt trengte.

En praksisplass på den nydannetes premisser

Linn hadde ikke ønske eller mulighet til å jobbe full tid på dette tidspunktet, da hun fortsatt var i mammapermisjon med sin sønn, og hun ønsket en mild innkjøring av sønnen i barnehagen. Hun ønsket derfor å tilby oss i Valen-Utvik noen få timer hver måned, i en kort periode, for å lære så mye som mulig og for å se om den type jobb vi hadde, var noe for henne. Vi fant fort tonen med Linn, vi så at hun hadde stort potensiale og at vi hadde mye vi kunne lære henne. Vi ble derfor enig om at hun kunne jobbe noen timer i måneden for oss, når hun selv ønsket det, med ting hun selv ønsket å jobbe med og på helt sine egne premisser. I Aftenposten står det at Linn jobbet som gratis praktikant for oss fra mai til november, men det var altså noen få timer per måned, fra mai og til oktober, med to måneder sommerferie med null jobbing for Linn inkludert i den perioden. Hennes praksisperiode var altså mer reelt noen få timer hver måned, i fire måneder. Da høsten kom, og vi så at dette fungerte bra for begge parter, ønsket vi å tilby henne en betalt traineestilling. Hun har nå hatt betalt oppdrag hos oss fra november 2014.

10948304_1015306708484156_1410922298_n

Er praktikanter gratis arbeidskraft for bedrifter?

Å ha en praktikant kan være en bedrifts måte å få gratis arbeidskraft, gjentakende og over lengre perioder, men slik bør det ikke være. Om man skal ha en praktikant i sitt firma, mener jeg det  fordrer at man er sitt opplæring- og utviklingsansvar bevisst. En praktikantordning skal være som en forlengelse av utdanningen, hvor bedriften lærer opp praktikanten på best mulig måte. Gi studenten / den nyutdannede en mulighet til å komme inn i arbeidsmarkedet, få et nettverk, få jobbe med oppgaver som vanligvis ikke vil være mulig uten praktisk erfaring – og denne opplærings- og utviklingsrollen innebeærer naturligvis en kostnad for firmaet. Vi i Valen-Utvik setter av tid til opplæring av praktikanten, vi må gjøre endel arbeid dobbelt og saktere enn vi normalt ville gjort det, fordi det er noen som skal lære av det vi gjør underveis. Dette er en investering vi gjør i praktikanten vår.

For oss i Valen-Utvik er det et mål at Linn skal lære så mye som mulig, og at hun kan ta på seg egne prosjekter og kunder uten nødvendigvis at det skal være via oss – og vi er på god vei mot dette. Linn er faktisk straks i gang med sin første, egne kunde, som hun fakturerer direkte selv. Vi fakturerer heller ikke våre kunder for Linns timer, da jobben hun gjør naturlig nok må kvalitetssjekkes, redigeres og gjennomgås av en av oss andre. Vi legger all vår ære og troverdighet i arbeidet vi gjør for våre kunder, og vi kunne ikke satt en praktikant til å gjøre jobben vår, med fullt ansvar for leveransen. Vårt mål er at Linn skal få prøve seg på alle elementene ved vår jobb, slik at hun er godt rustet når hun senere vil finne ut hva hun vil jobbe med på full tid, men det er vi i Valen-Utvik som står ansvarlig for alle våre leveranser til våre kunder. Linn er kun med som bonus, og ikke noe vi fakturerer for.

Stolt av å være anderledes!

Jeg opplever å kunne stå inne for vårt samarbeid med Linn, og føler meg sikker på at Linn får med seg verdifull bagasje ved å jobbe sammen med oss. At hun får jobbe med oppgaver hun ikke ville fått gjort i andre stillinger, at hun utvikler seg raskere og får en større base av erfaringer som hun nyter godt av videre i sin kommunikasjonskarriere. Om jeg ikke var sikker på det, ville jeg ikke vært stolt av å ha henne som først praktikant og nå som betalt trainee – og det er jeg virkelig.

Jeg mener at nye tider i samfunnet, tvinger frem nye måter å tenke på. Som et lite gründerfirma trenger vi å tenke nytt og anderledes, for å kunne levere våre tjenester og hjelpe våre kunder på en best mulig måte. Jeg tror kommunikasjonsbransjen har godt av å bli røsket litt opp i, og om vi kan være med på dette, ser jeg det kun som en bonus. Så lenge jeg kan stå for etikken, moralen og vite at jeg og mitt selskap behandler nyutdannede og studenter på en god måte, er jeg ikke redd for å rope høyt at vi har en trainee i Valen-Utvik. Faktisk; jeg er stolt av det – og dette er vår måte å være ‘a different point of VU’.

Spent på å høre hva dere andre synes om dette!

Hverdagskommunikasjonen i sosiale medier

Dictionary Series - Marketing: communication

I forrige uke var jeg så heldig å få delta på Social Media DaysLatter i Oslo. Et seminar over to dager, for alle som jobber med eller er interessert i sosiale medier og digital kommunikasjon, og det publikummet har blitt stort etterhvert, så salen var fullbooket begge dagene. Jeg har jobbet med sosiale medier som fagfelt i drøye tre år nå, og tilfanget av frokostmøter, halv-, hel- og flerdagsseminarer, foredrag og andre uformelle sosiale medie-samlinger, har økt betraktlig i løpet av disse tre årene. Jeg får stort sett veldig mye ut av slike seminarer, og Social Media Days var intent unntak. Arrangør Nils-Petter Nordskar er en person jeg virkelig ser opp til, og sammen med Kampanje og iQualify, har han nok en gang lagt til rette for et godt seminar. På slike arenaer møter jeg mange fine og kloke hoder som jobber med mye av det samme som jeg gjør, får høre inspirerende casepresentasjoner og blir introdusert for spennende nyheter fra innovative selskaper. Men det er en ting jeg savner; hvor har det blitt av hverdagskommunikasjonen i sosiale medier?

Selv om unntakene finnes, vil jeg si vi hører aller mest om kampanjene på seminarer som Social Media Days. Jeg synes Øyvind Løland i Nucelus beskriver det godt på Kampanje i kommentaren «Show me the money!«, for som Øyvind sier;

Jeg beundrer Try, Hyper, LOS&CO, McCann, Ernö og de andre som lager supre ting som koster masse for profilerte kunder, men den gjengse utfordringen er ikke å komme opp med det beste og kuleste konseptet, det er vel så ofte «hva kan jeg få til med 200.000 kroner i året?». «Hva får jeg for 50.000?». Når budsjettet er brøkdeler av det andre leker med, hva gjør vi da?

Øyvind mener det derfor er for mye snakk om R (return) og for lite snakk om I (investment) i ROI-debatten (return on investement), og etterlyser kostnadsbildet når caser presenteres. Akkurat hva selskaper har investert i sine kampanjer, er jeg derimot ikke så veldig opptatt av. Det at virksomheter ikke deler alle forretningshemmelighetene sine, det er hverken noen nytt eller uforståelig for min del. Jeg hører ikke veldig mye snakk om hva selskaper har investert i tv-reklamer, kataloger, avisannonser eller annet heller, men akkurat det etterspørres kanskje ikke, fordi det er opplest og vedtatt at disse virkemidlene har effekt? Uansett, ved at casene vi får presentert har brukt en fantastisk flink gjeng fra et digitalt byrå, har et annet byrå som stiller med kreative ADer og tekstforfattere, og til slutt et tredje byrå, et eventbyrå, som setter de gode ideene ut i livet, så forteller dette meg raskt at budsjettene de har satt for en slik kampanje, er av helt andre dimensjoner enn det vi jobber med til daglig.

Ettersom det er flest hverdager i løpet av året, burde ikke det være interessant å vise frem?

Vi i VU jobber stort sett med hverdagen i sosiale medier, og vi mistenker at vi ikke er alene om å ha hverdagen i fokus. Vi tror flere (ofte mindre) byråer jobber som oss, men vel så viktig; vi tror vår hverdag er veldig sammenfallende med størsteparten av hverdagen til de som jobber med sosiale medier i små og mellomstore norske virksomheter. En kampanje i ny og ne har vi naturligvis, men i all hovedsak så jobber vi med å skape dialog og engasjement på daglig basis. Spørsmål og svar, informasjon og inspirasjon. En liten konkurranse her og litt produktutvikling der. Det er i store deler vår hverdag. Og nå vil sikkert noen raskt si; «Ja, men det skyldes at dere er et lite byrå som ikke får anledning til å jobbe med de store kampanjene, de store budsjettene» – og det kan nok til en viss grad stemme, men likevel ikke. Jeg tror nok ikke vi er byrået virksomheter går til for å handle one-stop-shop, til det er vi rett og slett for små. Men, både i mitt arbeid med kundene til Schjærven Reklamebyrå og med våre egne kunder, har vi med jevne mellomrom fått i oppgave å «gjøre noe stort». Noe som blir lagt merke til, noe markedsavdelingen har satt av litt ekstra penger til, noe som kanskje kan gi en skikkelig boost i antall likes på facebooksiden. Og nå skyter vi oss muligens i foten og sørger for at vi aldri får gjøre noe «stort» igjen, men sannheten er likefullt; når en kunde kommer til oss med en slik utfordring, er vårt svart stort sett; «Hvorfor det?»

Hvorfor vil du ha en kraftig boost i antall likes? Hvorfor har du satt av et budsjett på 200.000 kr til en stor annonseringskampanje den neste måneden? Hvorfor vil du gi bort en bil, en tur til New York eller et års fritt forbruk av noe fancy og dyrt?
Men, om svaret er fornuftig på «Hvorfor?», følger vi videre opp med;
«Hva skal du gjøre med all oppmerksomheten når kampanjen er over?»

Om selskapet som kommer med denne type utfordringer, har god kontroll på «hverdagskommunikasjonen» i sosiale medier, forstår vi naturligvis at gode, relevante kampanjer kan være en god idé. Likevel opplever vi at det ofte ikke er tilfellet. Vi ser mange fine kampanjer, elegant gjennomført digitalt og kanskje også godt knyttet sammen med kommunikasjon i tradisjonelle flater. En fin kampanje, økt oppmerksomhet – men uten plan for det som kommer etter. En stor kampanje bør føre til mye oppmerksomhet, kjennskap og en boost i antall likes, noe annet vil etter min mening være en merkelig investering. Men, om du ikke har en god plan for hvordan et slikt løft og en slik økning i oppmerksomhet og engasjement skal foredles når kampanjen er over, vil jeg slett ikke anbefale å bruke pengene dine på den måten. Da vil jeg heller anbefale at du eksempelvis investerer i en ekstra person i sosiale medie-teamet ditt, på fast basis. Er det så enkelt at det er lettere å bruke 500.000 kr på en stor kampanje for å få økt oppmerksomhet, enn å bruke 500.000 kr på en ny ansettelse i teamet ditt? Jeg tror det, og ja, jeg er siviløkonom, jeg skjønner årsaken til at det er lettere; en fast ansettelse er en forpliktelse langt ut over 500.000 kr og for en mye lengre periode enn en kampanjeperiode. Like fullt mener jeg det bør vurderes som et alternativ til kampanjefokuset.

«Men om du fikk muligheten, kjære VU, da ville du hoppet på den største og beste kampanjen du fant!»

Nei, det tror jeg faktisk ikke. Vi fikk nylig muligheten til å administrere en stor annonsekampanje for en av våre kunder, med en total spending i annonsekroner på ca 150.000 kr, brukt over kun noen få dager. Vårt spørsmål til kunden ble da; «Hvorfor vil du nå ut til så mange på så kort tid?» Jeg tror ikke det nødvendigvis er en god ting å kjøpe seg oppmerksomhet på denne måten. Ja, man kan oppnå å få økt oppmerksomhet, og ja, man kan få den etterlengtede boosten i antall likes som administrerende eller styrelederen maser om. Men, hva slags følgere er det du da får med deg? Vi anbefalte kunden å heller bruke ca halvparten av det opprinnelige beløpet, og da investere den summen i ekstra tilstedeværelse i sosiale kanaler i to måneder fremover. Fremfor noen få dager med total dominans i sosiale kanaler, anbefalte vi altså en marginal økning i tilstedeværelse i en betraktlig lengre periode. Hyppigere aktivitet, små konkurranser og et genuint håp om at de som allerede følger siden, skulle like oss og siden så godt, at de ville snakke om den til de av vennene sine som ville ha interesse for det den facebooksiden handler om. Kunden var enig med våre anbefalinger, og er særdeles godt fornøyd med resultatet; over en dobling av antall likes i løpet av perioden, en frisk vekst videre – og ikke minst; et fantastisk engasjement fra både nye og eksisterende følgere, både gjennom perioden og i etterkant. Vi fikk med oss de følgerene som vi ønsket oss.

Dette er ikke ment som sutring på bakgrunn av at vi ikke får jobbe med de store budsjettene. Denne kommentaren betyr ikke at vi innerst inne er misunnelige på de store byråene som får mer eller mindre frie, kreative og budsjettmessige, tøyler fra sine kunder, og som kan sette sammen et helt team bestående av flinke hoder fra ulike byråene. Noen ganger har vi faktisk vært med i slike prosesser, og vi skal gjøre det igjen veldig snart for en av våre kunder. Jeg mener heller ikke å si at vi ikke har noe å lære fra de store casene, fra de kostbare kampanjene eller fra de tradisjonsrike byråene. Jeg lærer mye og blir inspirert, jeg får ideer og min fatteevne for hva som faktisk er mulig å gjennomføre, flyttes. Og det gjorde det også i år på Social Media Days. Jeg mener bare at jeg gjerne vil lære fra og bli inspirert av alle som jobber med sosiale medier i mye mindre skala også. Ikke i stedet for, men i tillegg til.

Livet består av både hverdag og fest, av både daglig dialog og fine kampanjer.
Det seminaret eller den konferansen som klarer å formidle begge deler, har jeg stor tro på!

Tenk om vi kunne få høre hvordan prosessen med å lansere og drifte NAV Foreldrepenger på Facebook hadde vært for de ansatte som fikk dette gjennom? Eller fra en norsk nettbutikk med nesten 35.000 følgere på facebook, som sier at 1/3 av deres totale omsetning kommer fra deres dialog i sosiale medier, og som derfor kan si med sikkerhet at en dårlig dag på facebook, har negativ effekt på salget? Tenk om vi kunne få høre fra noen som investerer 300.000 kr på sosiale medier, målt i medgått interntid gjennom et helt år, og som med disse midlene likevel klarer å skape resultater som gjør at virksomheten nå vrir stadig mer av sitt markedsbudsjett fra tradisjonelle flater, over mot det digitale? Tenk om vi kunne få høre om den kommuneansatte markedsmedarbeideren, som på forholdsvis kort tid har klart å skape en tilstedeværelse for kommunen i sosiale kanaler, som har gjort at blant annet ungdommene igjen ser ut til å engasjere seg i kommunen sin? Tenk om vi kunne få høre fra virksomheter som gjennom et helt år ikke arrangerer en eneste kampanje, men som allikevel føler, opplever og måler at deres investerte tid i sosiale medier, er vel anvente penger?

Hvordan skaper virksomheter hverdagsmagi i sosiale kanaler? Det skulle jeg gjerne hørt mer om.

Kan det  være at hverdagshistoriene fra kommunikasjon i sosiale medier ikke presenteres på seminarer, rett og slett fordi man ikke vet om historiene? At vi som jobber med hverdagskommuniksjon er for dårlig til å vise frem, trekke frem og snakke om? Det skal jeg i så fall gjøre mitt for å endre på, så om dere ønsker at vi presenterer flere av våre caser, flere historier fra hverdagskommunikasjonen vi bistår våre kunder med,  så skal vi jammen by på det!

 

 

Intervjuet om sosiale medier på direktesendt digital-tv!

For en tid tilbake ble jeg intervjuet på Sosial Direkte, en direkte digitaltv-sending! Og takk og lov for at  denne tv-sendingen kun er digital og jeg deltok via Skype fra mitt eget kontor, for direktesending er uvante greier for min del. Håper dere klarer å se bort fra rødblussede kinn og stotring underveis.

Selv om dette var en helt ny situasjon for meg, må jeg si det var veldig hyggelig og gøy å få snakke om et tema jeg er så engasjert i og opptatt av. Sosial Direkte er et forholdsvis nytt konsept og er altså en direktesendt digital-tvserie som sendes hver onsdag på www.direkte.tv. Sosial Direkte tar for seg ulike sider og temaer ved sosiale medier og digital kommunikasjon og jeg anbefaler virkelig at dere legger turen innom deres YouTube-kanal for å ta en titt i arkivet fra deres sendinger, og naturligvis; at dere sjekker ut og liker deres facebookside / Google+ for å få med dere når neste sending er og hva det skal handle om.

Spesielt anbefaler jeg praten de hadde med min bransjekollega Ingvild Moen (tidligere MediaLight, nå OMG), hvor Ingvild blant annet snakker om kommunikasjon på Facebook. Klikk her for å høre kloke ord fra gode Ingvild. Jeg mener også du absolutt bør ta en titt på høstens store «snakkis» i sosiale medie-verden; fantastisk flinke Anita Krohn-Traaseth, adm.dir. i HP. Hun har skjønt det jeg håper mange toppledere vil skjønne etterhvert; det er ikke skummelt å kaste seg ut i sosiale medier – gjøre sitt beste, forsøke og lære. Det kan være mer skummelt å la være…  Klikk her for å høre inspirerende ord fra Anita.

Hva intervjuet med meg handler om?

Jeg ble intervjuet om hvor skillet går på det å være privat og det å være profesjonell i sosiale medier, om resultater i sosiale medier for forbrukerrettet kommunikasjon, om hvilket sosialt nettverk du bør velge for din bedrift – og om hvorvidt jeg er en kvinne med makt. Ta gjerne en titt og kom med dine innspill i kommentarfeltet under.

 

Astrid Valen-Utvik på Sosial direkte #3 – YouTube.

 

Hva tenker du om det jeg uttaler meg om her?

Del gjerne dine synspunkter!

 

Debatt – Feige IT-kvinner i sosiale medier?

I dag ble jeg gjort oppmerksomhet på at jeg var nevnt i særdels celebert selskap på Digi.no. I en kronikk skrevet av Anne Gretland, forretningsutvikler i Microsoft og leder i ODA-Nettverk og Ellen-Marie Bjerknes, prosjektleder i Capgemini og markedssjef i ODA-Nettverk, skriver de blant annet;

De mest aktive i sosiale medier i dag er politikere, kjendiser, rosabloggere, sportsfanatikere og folk som jobber innenfor media og kommunikasjon. Det er få synlige profiler fra IT-bransjen selv om det jo er nettopp denne sektoren som legger hovedføringene for hvordan fremtiden innenfor sosiale medier og andre tekniske verktøy kommer til å se ut.

Flere kvinner har allerede lykkes: Elin Ørjasæter, Astrid Valen-Utvik og H.K.H Kronprinsesse Mette Marit kom alle høyt opp i undersøkelsen på spørsmålet om den mest aktive kvinnen i sosiale medier. De blir lagt merke til, synes og huskes. Men hvor har det blitt av kvinnene innen IT-bransjen?

Les hele artikkelen her: Debatt – Feige IT-kvinner i sosiale medier?.

 

ODA-nettverk er et nettverk for kvinner i IT-bransjen, og hvert år arrangerer ODA-nettverk en Inspirasjonsdag for sine medlemmer. I forbindelse med denne dagen, gjennomførte de i forkant en undersøkelse om sosiale medier. Størsteparten av respondentene var medlemmer i ODA-nettverk (altså kvinner og i IT-bransjen) – og er dermed et interessant utgangspunkt i seg selv, etter min mening.

Resultatene fra undersøkelsen ble presentert på Inspirasjonsdagen – og jeg var så heldig at jeg, omtrent i siste minutt, fikk plass blant ca 500 kvinner på dette arrangementet. Så aller først; takk for et helt strålende, viktig og fantastisk bra arrangement, kjære ODA-nettverk og arrangementkomiteen! Slike møteplasser tror jeg er både viktig og bra for bransjen, og noe som menn kan misunne oss. For som Hans-Petter Nygård-Hansen så kjekt oppsummerer i sitt blogginnlegg etter Inspirasjonsdagen; «Jeg skal innrømme det – under #Inspirasjon2012 skulle jeg ønsket at jeg var dame.» (Hans-Petter holdt for øvrig et fantatsisk godt innlegg om sosiale medier – og har du sjansen til å høre denne karen holde foredrag noen gang; just do it!)

Vinklingen både på spørsmålene som ble stilt i undersøkelsen og fremleggingen av resultatene var noe tabloid i formen, men jeg må uansett si jeg synes det var forholdsvis nedslående resultater vi ble presentert. Det medførte for eksempel en god del fnising og lett humring i salen da det ble klart at 85% av oss sjekker sosiale medier et par ganger daglig eller mer, men at likevel: 9 av 10 mener at mestparten av tiden IKKE er nyttig bruk av tid. Faktisk var det et klart flertall som mente at sosiale medier best kunne beskrives som tidstyveri. Respondentene ble også spurt om hva slags ‘type’ de var i sosiale medier (Selvskryteren, Spilleren, Bloggeren, Debattanten, Artikkeldeleren, Moroklumpen, Nettverksbyggeren, Den Passive, Kikkeren), og da svarte ca 55% at de var enten Den Passive eller Kikkeren.

Konklusjonen jeg er fristet til å trekke ut av dette er; om man kun bruker sosiale medier som kikker og er passiv, oppleves det ikke som særlig nyttig relasjonsmessig eller faglig / profesjonelt.  Dette samsvarer med oppfatningen jeg har av hvordan verdier skapes i sosiale medier; det skapes ved å dele og samhandle.

Foto: @AstridVUs mobiltelefon

 

Kronikkforfatterene oppfordrer kvinner i IT-bransjen til å ikke bare dele antall treningsminutter i sosiale medier, men at de også bør dele kunnskap. Videre konkluderer de med at IT-kvinnene ikke er interessert i å bygge nettverk via sosiale medier (i vesentlig grad), og de tror dette skyldes at kvinner generelt sett er mer private enn det menn er. At vi ikke ønsker å utlevere oss, ei heller skille oss ut, og vi ønsker å ta alle de forholdsreglene vi kan.

Her vil jeg si at jeg ønsker det samme som kronikkforfatterene, få flere kvinner til å mene mye om mangt!, men jeg er ikke enig i konklusjonene de trekker. Jeg mener det er mye viktigere å få norske IT-kvinner til å bruke sosiale medier i større grad enn de gjør nå, nesten uavhengig av hvordan de bruker kanalene. Om over 55% er passive og kikkere, og dermed bruker sine sosiale nettverk mest som en enveiskommunikasjon (dvs at folk kommuniserer til dem via sosiale medier, men at de responderer sjeldent), tror jeg det viktigste er å få dem igang med deling og samhandling – uansett om det de da deler, er sine treningsminutter, bilder av barna, en lenke til en god kakeoppskrift eller en fin musikkvideo, eller om de deler noe faglig relevant. For å kunne se alle mulighetene sosiale medier kan gi, tror jeg det er viktig å bruke mediene og teste ut ulike måter å kommunisere på, rett og slett se hva som skjer når man erkjenner, både ovenfor seg selv og ovenfor andre, at man bruker tid i sosiale medier for å lære, bygge relasjoner og se hvilke muligheter dette gir, og ikke minst; hvilken informasjon og hvilket nettverk man etterhvert besitter.

For er det virkelig slik at kvinner er mer private enn menn er? At vi ikke vil utlevere oss selv? At menn er flinkere til å nettverksbygge enn det kvinner er? Ja, historisk sett er det antakelig slik, men blant annet med sosiale medier som et virkemiddel, mener jeg at stadig flere kvinner nettverksbygger. Kanskje uten at de vet det selv? Nettverksbygging har en historikk for å høres noe kyniskt og kaldt ut, at man kun knytter relasjoner for sin egen vinning. Så kanskje menn tenker nettverksbygging i tradisjonell forstand, mens kvinner tenker relasjonsbygging – det å ivareta og knytte nye relasjoner, men at kvinner ikke ser på en slik relasjonsbygging som «å drive nettverksbygging»? Henriette Høyer skrev klokt om dette på Dataforeningens blogg, Stemmer fra 12. etasjeDriver menn med nettverk og kvinner med digitale symøter? Der sier hun blant annet;

Vi bruker forskjellige virkemidler. Der hvor menn har spissere albuer, benytter vi oss av mykere, mer mellommenneskelige virkemidler, og jeg tenker at kvinners mykere tilnærming gir oss fordeler i sosiale medier, hvor spisse albuer og digital håndbak fort blir kan oppfattes som støy. Men hvorfor blir kvinners tilnærming sett på som mindre profesjonell og mer som en «digital syklubb»?

 

Helt til slutt;

Kronikkforfatterene undrer seg over at ikke flere IT-kvinner er mer fremtredende i sosiale medier, ettersom «det er jo nettopp denne sektoren som legger hovedføringene for hvordan fremtiden innenfor sosiale medier og andre tekniske verktøy kommer til å se ut.»  Her mener jeg de bommer. For meg blir dette et fokus som er alt for teknisk – og alt for lite om kommunikasjon. Ja, IT-kvinner burde ha kastet seg ut i sosiale medier for lenge siden, (så ja, gjør det nå med en gang!), for utgangspunktet for IT-kvinner er svært godt, slik jeg ser det. Disse kvinnene har ikke de tekniske barrierene som mange fortsatt synes er vanskelige og kan bruke sin kvinnelig evne til å knytte bånd og bygge relasjoner, for deretter lære og utvikle seg på en måte som kommer virksomheten de jobber i til gode. Sosiale medier handler absolutt ikke om tekniske plattformer, utvikling av apper eller andre tekniske verktøy – det handler om kommunikasjon og samhandling mellom mennesker, og så er dette satt i system via et teknisk verktøy. I dag er alle på Facebook, om 5-10 år kan det godt hende det er en annen plattform, et annet nettverk, men det endrer ikke fundamentet, slik jeg ser det; internett er og kommer nok til å forbli sosialt fremover.

Så kom igang med kommunikasjonen, IT-kvinner – så skal dere se at alt det andre kommer etterhvert! Jeg gleder meg til å lære om alt dere har å dele – enten det er nye kakeoppskrifter, faglige artikler, noen av hobbyene deres eller om virksomheten dere jobber i. Det er nemlig noe av det jeg liker aller beste med sosiale medier, det å lære mennesker og nye virksomheter å kjenne.

Lykke til!

Kapital kårer kvinner med makt

Kapital kårer for sjette året på rad Norges mektigste kvinner. At de fremhever kvinner som har innflytelse innen ulike områder, mener jeg er et absolutt godt virkemiddel for å bedre kvinners roller i næringslivet og ellers. Å synliggjøre talenter, trekke frem noen som får det til, det tror jeg er viktig både oss kvinner i mellom, for å vise at det kan gå an, men også for å vise menn at vi finnes.

I år tronet Kristin Skogen Lund på toppen av listen over de 100 damene i Norge som har mest makt og innflytelse uavhengig av sektor. Vel fortjent til Kristin, det er nok ingen i Norges land som har større innflytelse enn henne akkurat nå – og selv om det er mange dyktige kvinner i politikken og offentlig sektor, synes jeg det er spesielt bra at det er en fra det private næringsliv fikk denne prisen i år. Der har vi stort behov for at flere kvinner stikker seg frem og krever sin plass.

I tillegg til hovedlisten lager Kapital flere mindre lister. De bryter opp hovedlisten i flere lister, og definerer en oversikt over topp 20 kvinner med mest makt innen ulike segmenter. Eksempler på slike lister var kvinner med mest makt innenfor den juridiske profesjonen, innen politikk, innen næringslivet, med flere. Noe som kom som en stor overraskelse, var da jeg ble gjort oppmerksom på at jeg stod på en av Kapital sine lister.

På listen over topp 20-kvinner med mest makt innen media- og kommunikasjonsbransjen, står jeg oppført på plass nummer 15. 

klikk på bildet for å se det større

Dette er rett og slett enormt å ta inn over seg. Jeg startet mitt eget selskap for 2,5 år siden, og definerte da selv at jeg jobbet innen kommunikasjonsbransjen (som kommunikasjonsutvikler), med fokus på sosiale medier. Før den tid har jeg jobbet med salg, ledelse, kundesenteroppbygging, rekruttering og bemanning,  og min utdannelse er som siviløkonom fra NHH. Media og kommunikasjon kan jeg dermed ikke hevde å ha hatt profesjonell befatning med før de siste 2,5 årene.

Jeg har forsøkt å gruble litt rundt denne listeplasseringen, hva den betyr for meg og hva jeg håper den kan bety for andre. Jeg har kommet frem til noen punkter jeg gjerne vil dele med dere, i ikke-prioritert rekkefølge;

– Kapital er et magasin de aller fleste voksne har et forhold til eller formening om. Med Trygve Hegnar som en bauta i all debatt som har med norsk nærligsliv og økonomi å gjøre, og med den dyktig og kunnskapsrike redaksjonen i Kapital, er Kapital et magasin ingen tar lett på. Man kan være enig eller uenig, men Kapital har en posisjon som noe seriøst, noe man hører på, og noe man mener noe om.

Dette ble veldig tydelig for meg da jeg ble nevnt på en liste som Kapital har laget. Mange i min familie, blant venner og i nettverket rundt meg, føler de har en viss formening om hva jeg gjør i min jobb, uten at de er sikre på at de selv forstår, sånn helt konkret. Denne listeplasseringen tok meg brått ut av en «sosiale medie-boble» som folk tenker de ikke skjønner seg så mye på, og plasserte meg ute i den virkelige verden, i den vanlige konteksten. Det ble tydelig for meg da jeg la ut et bilde på facebook, med min første kommentar til denne listeplasseringen – på den enorme responsen jeg fikk fra folk! Fra ung som gammel, analog som digital, nymotens som tradisjonell. Jeg er virkelig rørt til tårer over hvor mange fine folk jeg har rundt meg. Jeg er ekstremt heldig og er virkelig uendelig takknemlig for det!

– Etter at jeg har fått sett litt nærmere på listen jeg står på, er det en ting som slår meg umiddelbart. Det er at listen ser ut til å bestå i all hovedsak av representanter fra den analoge verden. Det er sjefsredaktører og redaktører, direktører og styremedlemmer, president og journalistikkprofessor. Og så er det meg. En selverklært kommunikasjonsutvikler med fokus på sosiale medier.

Slik jeg ser det, er dette en enorm fjær i hatten og anerkjennelse til sosiale medier som en kanal. Når Kapital finner plass til en fra de nye mediene på sine lister, tolker jeg det dithen at selv blant de mer tradisjonelle av i rekkene, begynner nå digitale og sosiale medier å modnes gradvis. Om en stund trenger vi kanskje ikke være så spesifikke i forhold til det vi jobber med? I stedet for å presisere at vi jobber med henholdsvis tradisjonelle eller digital kommunikasjon, kan vi kanskje fremover snakke om at vi jobber med å løse ulike kommunikasjonsutfordringer, og vi benytter oss av de riktige og nødvendige kanalene for å løse utfordringen på best mulig måte for kunden, enten det er en digital eller analog kanal. Det mener jeg hadde vært et virkelig fremskritt.

Derfor; denne listeplasseringen er til all of us, folkens! Alle vi som har gått foran, gjort nybrottsarbeid i nye medier, testet og gjort feil, lært og gått videre. Sosiale medier-bransjen i Norge er en forholdsvis liten og oversiktlig bransje (dere vet alle hvem dere er!), og den er i mine øyne en spesielt støttende og inkluderende bransje. Her er det folk som er opptatt av å dele! Derfor er det helt naturlig; vi har nå fått sosiale medier og digital kommunikasjon på listeplassering i Kapital! Gratulerer til oss alle!

– En annen årsak til at jeg setter umåtelig stor pris på å få plass på listen til Kapital, er den eventuelle påvirkningen det kan ha på andre jenter. Enten det er jenter som vurderer om de skal starte sin egen virksomhet eller som på en eller annen måte har lyst til å satse å en ide, en tanke, et talent. Jeg håper min listeplassering i Kapital kan være et skikkelig spark i baken til mange av de flinke jentene der ute som vurdere, lurer på og tenker – og at de nå kaster seg ut i det. For vi må tørre å ta litt plass, tørre og si at vi kan noe, tørre og si at vi har noe å bidra med. Mange går med en forestilling om at det å starte eget selskap er et kostbar og vanskelig affære, noe det absolutt ikke trenger å være. Noen tror at det er riktigere å tydelig forklare sine svakheter ovenfor en potensiell ny arbeidsgiver, sånn at man går inn i arbeidsforholdet med øynene åpne og ingen forventninger som er for høye. Mens guttene antagelig velger en helt annen vinkling, ved at de tenker at de tross alt kan mye av det arbeidsgiveren ber etter, og resten kan de tross alt lære seg. Man kommer langt med en slik innstilling!

Jeg vet at mange har fulgt meg og bloggen min siden lenge før jeg startet opp eget selskap for 2,5 år siden. Jeg får stadig spørsmål fra gründere, fra folk som lurer på om de skal tørre og satse – og jeg får mange hyggelige kommentarer på at jeg har vært så tøff, som har satset slik jeg har gjort. Men jeg synes ikke selv jeg er spesielt tøff. Jeg så en mulighet og tok den. Og kan jeg, kan du – det er det ingen tvil om! Vi lærer av våre feil og så lenge vi klarer å sørge for det – at vi utvikler oss og lærer hele tiden, så tror jeg at det å feile slettes ikke er så skummelt.

 

Jeg er ekstremt takknemlig til redaksjonen i Kapital, for at dere har inkludert meg i denne listen, og jeg ser det både som en utfordring ovenfor meg selv – til å hele tiden ta lurest mulig valg, bruke min rolle best mulig for flest mulig. Ordene makt og mektig opplever jeg egentlig å være ganske negativt ladet. De samsvarer i hvert fall ikke spesielt godt med meg, mine mål og min personlighet. Men – om vi kan bytte ut ordet makt med innflytelse, så skal jeg til enhver tid strebe etter at jeg utøver min innflytelse på en slik måte at vi klarer å få stadig flere mennesker til å se de ærlige, lønnsomme og gode fordelene ved å bruke sosiale medier til å bygge relasjoner mellom selskapet sitt og kundene sine. I tillegg skal jeg være min evntuelle innflytelse bevisst i forhold til å hjelpe kvinner der jeg kan, med å vise seg frem, tørre å rope ut – og hevde sin rett.

 

Det tror jeg nemlig arbeidsmarkedet totalt sett i Norge har godt av!

Takk igjen til Kapital, dette her var umåtelig stort!

 

 Jeg har blogget om dette på min private blogg også, med en litt annen vinkling muligens, så om du vil lese så finner du det her.

Slik får du mest ut av «nye» Facebook

Facebook har endret utseendet på sidene til bedrifter og organisasjoner. Nå ligner de mer på de nye personsidene. Innen 30. mars må du gjøre overgangen til de nye sidene. Facebook innfører nå sin nye «timeline» – eller tidslinje – for bedrifter og organisasjoner – og i den forbindelse ble jeg intervjuet av  Carsten Pihl til Dine Penger / VG Nett om hvilke endringer bedriftene må tenke på før endringen gjennomføres.

Lese hele artikkelen her: VG Nett | Dine Penger : Slik får du mest ut av «nye» Facebook.

 I artikkelen trakk jeg frem facebooksiden til Fotograf Jan Ivar vik
som en som har utnyttet de nye mulighetene godt.

 

En enda mer fullstendig gjennomgang av hva du må tenke på før overgangen til
FACEBOOK TIMELINE

1. Laste opp coverbilde / bakgrunnsbilde
Med coverbilde kan bedriften raskt gi alle som kommer innom deres facebookside et slags inntrykk av hvilken side de har kommet til. Sette stemningen og temaet for siden. Coverbildet må gjerne byttes for å følge bedriftens kampanjer, sesonger e.l, men det kan ikke benyttes til salgsfremmende tiltak (“Salg!”), ha kontaktinformasjon som telefon eller bedriftens URL (hjemmesideadresse) eller inneholde andre “call to actions”, dvs budskap av typen “Lik oss!, Sjekk ut vår hjemmeside!” eller annet.

  • Størrelsen er 851 x 315 pixler
  • De nederste 115 pixlene av bilde er synlig idet man kommer inn på siden, og så scroller man opp de resterende 200 pixlene (derfor; tenk på hvordan bildet ditt ser ut nederst).

2. Vurdere profilbildet
Mange har brukt profilbildet sitt på facebook til å gjenspeile kampanjer eller tilbud, følge sesonger, inneholde tekstinformasjon eller annet – nå er denne plassen tenkt til å være selskapets logo og være et mer stabilt og dermed gjenkjennelig element på facebooksiden.

  • Størrelsen er 135 x 135 pixler

3. Lage knapper til eventuelle undersider / apper / faner
Menyen slik vi kjente den fra venstresiden under profilbildet, vil ikke lenger eksistere. Nå får vi i stedet knapper under coverbildet, som linker inn til de ulike applikasjonene / fanene vi har på facebook. Facebook har noen som er standard og en integrert del av plattformen deres, som Bilder, Arrangement, Notater, Kart m.fl., men i tillegg har mange bedrifter laget egne apper med innhold tilpasset deres bedrift. Eksempler på dette kan være Velkommenfane / landingsside, Konkurranse-/kampanjefane, Presentasjon av teamet som svarer på facebook og mange, mange andre applikasjoner. Det er altså alle disse fanene som nå får en egen knapp som linker rett inn til innholdet.

  • Størrelsen er 111×74 pixler
  • Man kan ha inntil 12 applikasjoner samtidig, men kun 4 av disse er synlige fra forsiden uten å trykke på en “mer”-pil.
  • Av de 4 tilgjengelige plassene, er en plass forbeholdt til “Bilder”-fanen, så du har 3 plasser til disposisjon.
  • Man kan bytte plasser på disse appene etter som hva man selv synes er viktigst å vise frem. Har man en kampanje, har man kampanjefanen blant topp 4, men etter kampanjeperioden, bytter man den ut med en av de andre. Dynamisk og effektivt!
  • Greit å notere seg at siden man kan lage apper på / faner på, hvor man før hadde 520 pixler til rådighet, nå har hele 810 pixler – så man har dermed god plass til å lage fine, oversiktlige og nyttige apper for følgerene på facebook.

4. Legge inn noen av bedriftens milepæler?
Facebook åpner nå for å kunne publisere innhold “tilbake i tid”, dvs at vi kan legge ut innhold på bestemte datoer i historien. Man kan eksempelvis legge ut en oppdatering om dagen da selskapet ble grunnlagt, når selskapet nådde noen store mål, ble kjøpt opp, etablerte nye butikker eller hva det måtte være – og disse milepælene blir godt synlige og får stor plass på din nye Timeline. Ved å publisere et bilde som milepæl (milestone), får bildet automatisk plass over begge “kolonnene” i timelineen din, med størrelsen 843 x 403 pixler.

5. Ikke lenger landingsside, hva nå?
Tidligere kunne man definere en “landingsside”, dvs en applikasjon / fane man ønsket at folk som ikke enda likte bedriftens side skulle få se, eksempelvis en Velkommenfane, som oppfordret til å like bedriftens facebookside. Dette er ikke mulig lenger, alle ledes nå inn til bedriftens facebookvegg – og må i så fall selv klikke seg inn videre på Velkommenfaner eller andre faner (se punkt 3.) Det finnes likevel muligheter til å påvirke hvilket innhold folk skal se når de kommer inn til din facebookside;

  • Pinne / låse innhold øverst
    Du kan pinne / låse en av dine statusoppdateringer, slik at den alltid ligger øverst til venstre på din facebookside, altså rett under coverbildet og profilbildet. Den er da pinnet / låst i maks 7 dager. Det kan være hensiktsmessig å gjøre dette av flere grunner;
  1. Om du har lagt ut informasjon om en kampanje, som du ikke vil skal forsvinne nedover på veggen, kan du nå pinne oppdateringen slik at den ligger øverst i hele kampanjeperioden.
  2. Om du har delt innhold / en statusoppdatering du synes er verdt at flest mulige får med seg, kan det være lurt og pinne den, slik at om følgere skriver på veggen, så forsvinner ikke ditt innhold nedover, men vil være synlig for også nye lesere.
  • Annonsering på facebook
    Eneste mulighet til å få lede følgere / lesere rett inn på en bestemt fane / applikasjon (som velkommenfane, kampanjefane m.fl.), er å bruke Facebook sine annonseringsmuligheter. En annonse på Facebook kan lede inn til en dedikert fane, skreddersydd til å passe sammen med budskapet i annonsen din. Facebook har gjort flere endringer på sitt annonseringsprodukt, med blant annet Facebook Premium og Facebook Sponsored Stories, og dette er veldig spennende, og kostnadseffektive, muligheter å nå ut til 1) noen av dine “følgere” på facebook som ikke er spesielt aktive på siden din og / eller 2) nå ut til potensielt nye følgere av siden din.

 

Andre muligheter vi nå får med Facebook Timeline;

  • Personlig en-til-en kommunikasjon rett i innboksen til vår følgere. Messenger er en ny funksjon som gir oss muligheten til å svare våre følgere personlig og privat, uten at noen andre kan se innholdet – og eneste forutsetning for å gjøre dette, er at den første kontakten for denne type korrespondanse initieres av følgeren, ikke av oss som bedrift. Dette kan eksempelvis bistå selskaper som bedrifter kundeservice på facebook på en god måte.
  • Facebook introduserer “Offers”, hvor bedriftene kan legge ut en statusoppdatering med et kampanjetilbud til sine følgere. Dette tilbudet kan da følgerene ved noen få klikk få tilsendt til sin telefon eller på epost, og man kan da se for seg gode muligheter for å lage rabattkuponger eller andre kampanjer, på en god og oversiktlig måte. Denne tjenesten er ikke tilgjengelig i Norge enda.
  • For alle som administrerer en facebookside for en bedrift, kommer det flere gode nyheter. Bedre Insights, et eget administrasjonspanel øverst (med nye muligheter og funksjoner) og ikke minst; snart får vi muligheten til å definere administrasjonsrettigheter i inntil 5 ulike nivåer, noe som kan være aktuelt for større selskaper der flere samarbeider om drift av bedriftens facebookside. En har rettigheter til å publisere nytt innhold, en til å svare på kommentarer osv.
  • I tillegg til å få muligheten til å pinne / feste innhold øverst på siden, får vi også muligheten til “å stjerne” enkelte statusoppdateringer. De oppdateringene vil da forstørres og gå over begge kolonnene på facebooksiden til bedriften – og dermed være godt synlig på veggen.

 

Lykke til!