5 tips for sunne kommentarfelt

Vi har alle sett det. Den kommentaren, eller oftest; de kommentarene, som er langt over grensen for hva god folkeskikk og sunn fornuft gir rom for. Den pinlige eller totalt upassende kommentaren som en bekjent har lagt inn på et av dine egne innlegg på Facebook, og som gjør at du krymper deg i stolen. Eller de kommentarene som kommer i fleng på innlegg i ulike nettaviser, og som gjør at du undres på om disse menneskene er voksne, om de har barn og rett og slett;  om de klarer å ta vare på seg selv.

Vi som jobber med sosiale medier og dermed bruker mange timer på nett hver dag, kommer over slike kommentarer alt for ofte. Vi har både fått og lest mange spesielle kommentarer, og alle er naturligvis ikke like drøye. Men, mange er det og skjellsord, drapstrusler og voldsomme personangrep er dessverre dagligdags.

 

tips, facebook, kommentarer

 

Derfor; vi lanserer herved vårt forslag til topp 5 kjøreregler for hvordan man kan hjelpe til med å sikre et sunt og godt miljø i kommentarfelt på internett. Kan du krysse av JA for alle fem tipsene under –  ja, da er du en dannet kommentator med meget god kommentaretikette. Og hvis ikke, husk at det aldri er for sent å lære noe nytt! Kanskje våre tips vil gjøre at du tenker deg om en ekstra gang før du skriver en kommentar du kan angre på i etterkant? Det er lov å håpe i hvert fall!

Disse reglene kan du gjerne printe ut, dele med kjente og kjære som du mener trenger å lese dette, eller del dette videre til alle som vil lese i sosiale medier. Hjelp oss med å få disse kommentarvettreglene til å bli like anerkjent som fjellvettreglene, så blir dette vårt felles bidrag til at internett blir et enda hyggeligere sted å være!

1.     Sunn fornuft og relevans

Trenger jeg virkelig å kommentere på dette? Mange bruker kommentarfelt helt ukritisk og i affekt, uten at de tenke ordentlig over hva de skriver. Spør deg selv; trenger jeg virkelig å kommentere på dette og er det relevant til det som skrives? Det du skriver på internett, forblir på internett. Vil du virkelig at det du skriver nå skal knyttes til deg som person for evig tid? Tenk på det.

2.     Høflighet

Hver eneste bokstav du skriver, og hvert eneste ord de bokstavene du skriver danner, skal en annen person lese, ta inn over seg og besvare. Dette er mennesker som deg og meg, som mest sannynlig gjør sitt aller beste i den jobben de har, som forhåpentligvis er et så godt menneske som de bare klarer, og ikke minst; som har nære og kjære som de er glad i – og som er glad i dem. Vær snill, vær raus! Ville du tålt at noen skrev eller sa noe tilsvarende til deg eller noen du er glad i?

3.     STORE BOKSTAVER

Det er faktisk slik at det du skriver med store bokstaver, oppleves som at DU SKRIKER DET DU PRØVER Å SI, det er veldig slitsomt å lese og du høres veldig sint ut! Det kan godt hende du er det også, men er du sikker på at du trenger å vise det med store bokstaver? Hvis du ikke vet når det er passende med ord i store bokstaver, unngå CapsLock i det store og hele!

4.     Tegnsetting og overdrivelser

Det er forskjell på om man skriver med en venninne i en lukket chat eller om man skriver i det offentlige rom. Det er ikke spesielt bra eller sååååå kult med mange å’er og mange utropstegn!!!!!!!!!!!!!!, og det passer seg dessverre ikke overalt! Faktisk er det slik at eksempelvis Facebook kan blokkere kommentarer som bruker store bokstaver eller mange utropstegn, som spam i sitt system – så det er ikke sikkert du blir sett heller, om dette er måten du kommuniserer på.

5.     Karma

Vi tror på karma. Er du god mot verden, er verden god tilbake. Det tror vi på. Ved å gi kjærlighet og godhet – får man det tilbake! Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg – og ville du egentlig likt at noen sablet deg ned verbalt fordi du har den jobben du har, er fra det landet du er fra, fordi du har gjort en feil eller fordi du mener som du gjør? Antakelig ikke.

 

Edit per 12. juni 2015:

Vi har fått noen forslag til flere punkt på listen vår – og synes de hører hjemme her, så vi oppdaterer listen med noen punkt til.

6.     Alkolås på tastaturet 

Ikke skriv når du har drukket (eller er ruset på noe annet), for selv om det er da du er mest engasjert og tror du klarer å formulere deg på best mulig måte, er det likevel sjeldent tilfelle – tipset av Anne-Helene fra Lammelårtanker

7.     Konfrontasjon

Ikke skriv noe du ikke kan si ansikt til ansikt til den det gjelder, eller noe som ikke tåler oppslag på forsiden til en av landets største aviser. Det er fint å mene mye, men om du ikke kan stå for at hele verden skal kunne få vite meningen din, ikke publiser den på nett i det hele tatt  – tipset av Anne-Helene fra Lammelårtanker

8.     Folkeskikk

Hvor har det blitt av den gode folkeskikken? Hadde vi mer folkeskikk før, eller er det bare noe vi tror? Dette punktet går litt inn i vårt punkt nr 1, altså sunn fornuft og relevans, men fordi vi er særs opptatt av at man kommer langt her i livet om man har med seg god folkeskikk, så synes vi at punktet til Ingfrid Landsnes fra Organisasjonsrådgiveren bør få sitt eget punkt på listen vår.

9.     Tagg folk du omtaler

Baksnakking eksisterer på internett også, men kan enkelt unngås ved å tagge folk du omtaler. Ved å legge til deres nick på twitter, bruke @ foran navnet deres på facebook eller gi de en lenke til sin nettside, så har folk en sjanse til å vite at du har skrevet om dem – og du gir da folk en sjanse til å svare og bli med i diskusjonen. Det synes vi alle som omtales fortjener, og vi er helt enig med FruLou som delte dette tipset med oss på instagram.

 

Hjelpe oss gjerne med å forlenge denne listen – er det andre ting du synes hører hjemme her?

Del gjerne dine tanker og meninger med oss i kommentarfeltet!

 

La oss lage kommentarfeltverden til et litt bedre sted, dag for dag
– det synes vi at samfunnet vårt fortjener!

Problematisk praksisplass?

Søndag 8. februar 2014 ble det publisert en artikkel i Aftenpostens Økonomi & Karriere-bilag med tittelen «Jobber gratis for å få jobb» (klikk på lenken for å lese artikkelen på nett). Artikkelen tar opp er hvorvidt studenter bør tilby sin gratis arbeidskraft, mot erfaring og praksis, og om det er en samfunnstrend at dette nå utnyttes av bedrifter i stadig større skala. Saken var mest lest på Aftenposten.no gjennom hele søndagen, og basert respons fra kommentarfelt og delingstekster i sosiale medier, samt fra inntrykk venner og familie hadde etter å ha lest, ønsker jeg å utdype vår rolle og våre meninger i denne saken.

IMG_3081

Hvorfor stilte VU opp som eksempel i en slik sak?

Journalist Ingvill Bryn Rambøl henvendte seg til studenter for å få eksempler til saken sin, og vår trainee Linn, tok kontakt og fortalte sin historie. Deretter ble vi i Valen-Utvik koblet på, med spørsmål om vi ville stille opp til intervju sammen med Linn, og fortelle om vårt samarbeid. Jeg er opptatt av åpenhet, av å dele av våre erfaringer både på godt og vondt, og jeg takker gjerne ja til slike intervjuer så lenge jeg opplever å ha noe meningsfylt å dele. Journalisten nevnte at det var vanskelig å få folk til å stille opp som case til denne saken, og det fungerte naturligvis som en varsellampe for meg. Etter en kort prat med journalisten på telefon, fikk jeg likevel forståelsen av at artikkelen skulle bli en godt balansert artikkel om temaet, med mål om å få til god dialog rundt problematikken og mulighetene gratis praktikantjobbing innebærer, og jeg følte meg sikker på at saken skulle bli godt belyst fra flere sider. Jeg valgte derfor å stille opp i denne saken. Det angrer jeg fortsatt ikke på.

Aftenpostens fremstilling av vår historie

Både under intervjuet og i etterkant, da jeg fikk mine sitater til gjennomlesning, opplevde jeg at journalisten fra Aftenposten hadde alle intensjoner om å lage en god sak som reflekterte alle sider av problematikken, og at hun virket å ha et genuint ønske om å fremstille oss og vårt case på en riktigst mulig måte. Vi fikk god anledning til å justere sitatene slik at vi kunne stå inne for dem, både jeg og vår trainee Linn. Jeg synes også at artikkelen endte opp å bli omtrent så god som jeg håpet at den skulle bli (dog med noen mindre utfordringer). Det ble likevel problematisk for meg da saken ble kom på trykk og ble publisert digitalt.

Riktig innhold, feil fremstilling

Hele artikkelen belyser flere sider av tematikken, og det brukes mange ulike kilder og referansepersoner i saken – Linn og jeg er kun to av dem. Vi er derimot de eneste som er avbildet i saken, med flere bilder, og hovedbildet av smilende fornøyde Astrid og Linn, kombinert med tittelen på saken: «Jobber gratis for å få jobb», opplever vi å bli veldig feil i forhold til hva vi står for. Vi mener ikke at alle studenter for enhver pris skal kaste seg over praksisplasser eller at bedrifter skal ha studenter i praksisplass etter praksisplass, over lang tid, uten mål eller bevisst ansvar om opplæring og utvikling av studentene. Andre uttaler seg i denne saken om nettopp utfordringene ved at bedrifter benytter seg av gratis arbeidskraft, både med ‘utnyttelse’ og ‘slaveri’ som vinklinger i saken, og vi opplevde at vi, med bilde og tittel, ble illustrasjonen på dette synet. At vi med våre fornøyde smil ønsket å formidle at vi synes denne type virksomhet er helt uproblematisk og at vi ville legitimere den. Det vil vi ikke.

Aftenposten delte også artikkelen på sin facebookside, med teksten «Er gratis praksisjobbing en vinn-vinn situasjon eller utnytting?» – noe jeg mener satt standarden for dialogen om saken i kommentarfeltet. Med en sånn setning mener jeg man legger opp til at dette handler om utnytting, og basert på kommentarene som er lagt inn der, ser vi at dette i all hovedsak er tilfellet. Kommentarfeltet viser også at mange ikke leste saken før de uttalte seg, og at de kommenterte og delte saken videre basert på en forutinntatt antakelse om hva saken handler om. Men, det er en kjent sak at nesten ingen leser alt lenger, så dette mener jeg et stort medium som Aftenposten bør være bevisste ovenfor.

IMG_3084

 

Det nytter å si ifra

Så – hva kan man gjøre, når Aftenposten har gått i trykken og blitt levert til frokostbordene i de tusen hjem? Når artikkelen er publisert digitalt og allerede har fått vinger og god spredning i sosiale medier? Jeg valgte å ta kontakt med Aftenposten. Ikke fordi jeg trodde jeg kunne gjøre noe med selve artikkelen eller spredningen, men for i det minste å gi dem tilbakemelding på mitt syn. Fortelle dem at jeg opplevde å stå som eksempel på noe jeg ikke kan stå inne for, at jeg ikke synes det kommer tydelig nok frem i saken at Linn nå er en svært fornøyd betalt trainee hos oss og at jeg ikke syntes delingsteksten på facebook oppfordret til en god og saklig debatt om et viktig tema. Og jeg er virkelig glad for å kunne si; det nytter å si ifra!

Jeg opplevde at de ansvarlige i redaksjonen til Aftenposten var opptatt av å høre på mine tilbakemeldinger, og at de hadde alle intensjoner om at saken skulle fremstilles på mest mulig reell måte. Vi forstår alle at mediene er opptatt av å få engasjement, og at de, ved å sette ting på spissen, kan få flere klikk, mer engasjement og større leseskare. Jeg opplevde likevel ikke at Aftenposten hadde dette som sitt primære mål, men at de absolutt var åpne for å gjøre endringer om de var enige i min fremstilling og at det var begått feil. Ikke fordi mine tær var tråkket på, men fordi de ønsket at saken skulle fremstilles på riktigst mulig måte. Det satt jeg stor pris på.

Enkle endringer ble gjort, med stor effekt

På facebooksiden deres ble følgeteksten til artikkelen redigert, og inneholder nå følgende tekst; «Er gratis praksisjobbing en vinn-vinn situasjon eller utnytting? For Linn Hoff Holstad ble det veien til lønnet jobb.» Kun en setning ekstra, men med den mener jeg det er en betraktlig bedre og mer nyansert tekst, og samtidig et riktigere bilde av innholdet i artikkelen som gir et bedre grunnlag for en god debatt.

De la også til ordet ‘flere’ i tittelen på artikkelen, slik at den nå heter; «Flere jobber gratis for å få jobb». Med det lille ordet ekstra i tittelen, opplever jeg at det blir en mye bedre og riktigere fremstilling av saken, og den sier nå på en mye bedre måte, at saken handler om flere enn det bildet av oss representerer. De endringene Aftenposten gjorde har nok liten effekt for inntrykket folk allerede har fått, men det er likevel en viktig endring for meg. Nå føler jeg at jeg bedre kan stå for artikkelen og hvordan vi fremstår.

Skjermbilde 2015-02-08 kl. 22.15.34

VU utnytter ikke lærevillige studenter

Jeg har nå drevet mitt firma i 5 1/2 år, og i løpet av disse årene har jeg fått flere henvendelser fra studenter eller nyutdannede som ønsker å ha praksisplass hos oss. Alle har tilbudt sine tjenester til oss gratis. Vi har aldri gått ut og søkt etter studenter eller andre ansettelser til vårt selskap. Vi har heller aldri tidligere takket ja til slike tilbud fra studenter, av ulike årsaker, men i hovedsak har det for oss handlet om at vi ikke har opplevd at vi har hatt tid og kapasitet nok til å håndtere opplærings- og utviklingsrollen som vi mener en slik praktikantstilling krever. Vi har full forståelse for at studentene føler behov for å få praktisk erfaring fra bedrifter de ser som relevante for sin videre karriere, og at dette er særlig viktig for studentene med en svært teoritung utdannelse. Vi ser det helt klart som et kompliment at vi får disse henvendelsene, og har alltid hatt behov for å håndtere dette på en ordentlig måte. Det hviler et stor ansvar på bedrifter som benytter seg av praktikanter, og det ansvaret har vi ikke hatt muligheten til å ta. Inntil mai 2014.

I mai tok Linn Hoff Holstad kontakt med oss, og ønsket et møte for å diskutere en potensiell praksisplass hos oss. Linn forklarte meg at hun var i ferd med å avslutte studiet «Kultur og Kommunikasjon» på Universitetet i Oslo, og at til tross for at det var en god og lærerik utdanning, var den svært lite praktisk. De hadde ikke samarbeid med næringslivet underveis i studiene, som eksempelvis BI har. Hun hadde søkt på noen praksisplasser allerede, men fått tilbakemelding om at de kun ansatte kandidater som i realiteten var overkvalifiserte som praktikanter. Praksisplassene ble besatt av folk med flere års journalistisk bakgrun og med internasjonal erfaring. Linn skiftet da strategi og tok heller kontakt med et firma som hun så holdt til på samme halvøy som hun selv bor – og som hun hadde lest om i media. Altså oss i Valen-Utvik. Hun tilbød seg å jobbe gratis for oss, mot å få den praktiske erfaringen og opplæringen hun følte hun sårt trengte.

En praksisplass på den nydannetes premisser

Linn hadde ikke ønske eller mulighet til å jobbe full tid på dette tidspunktet, da hun fortsatt var i mammapermisjon med sin sønn, og hun ønsket en mild innkjøring av sønnen i barnehagen. Hun ønsket derfor å tilby oss i Valen-Utvik noen få timer hver måned, i en kort periode, for å lære så mye som mulig og for å se om den type jobb vi hadde, var noe for henne. Vi fant fort tonen med Linn, vi så at hun hadde stort potensiale og at vi hadde mye vi kunne lære henne. Vi ble derfor enig om at hun kunne jobbe noen timer i måneden for oss, når hun selv ønsket det, med ting hun selv ønsket å jobbe med og på helt sine egne premisser. I Aftenposten står det at Linn jobbet som gratis praktikant for oss fra mai til november, men det var altså noen få timer per måned, fra mai og til oktober, med to måneder sommerferie med null jobbing for Linn inkludert i den perioden. Hennes praksisperiode var altså mer reelt noen få timer hver måned, i fire måneder. Da høsten kom, og vi så at dette fungerte bra for begge parter, ønsket vi å tilby henne en betalt traineestilling. Hun har nå hatt betalt oppdrag hos oss fra november 2014.

10948304_1015306708484156_1410922298_n

Er praktikanter gratis arbeidskraft for bedrifter?

Å ha en praktikant kan være en bedrifts måte å få gratis arbeidskraft, gjentakende og over lengre perioder, men slik bør det ikke være. Om man skal ha en praktikant i sitt firma, mener jeg det  fordrer at man er sitt opplæring- og utviklingsansvar bevisst. En praktikantordning skal være som en forlengelse av utdanningen, hvor bedriften lærer opp praktikanten på best mulig måte. Gi studenten / den nyutdannede en mulighet til å komme inn i arbeidsmarkedet, få et nettverk, få jobbe med oppgaver som vanligvis ikke vil være mulig uten praktisk erfaring – og denne opplærings- og utviklingsrollen innebeærer naturligvis en kostnad for firmaet. Vi i Valen-Utvik setter av tid til opplæring av praktikanten, vi må gjøre endel arbeid dobbelt og saktere enn vi normalt ville gjort det, fordi det er noen som skal lære av det vi gjør underveis. Dette er en investering vi gjør i praktikanten vår.

For oss i Valen-Utvik er det et mål at Linn skal lære så mye som mulig, og at hun kan ta på seg egne prosjekter og kunder uten nødvendigvis at det skal være via oss – og vi er på god vei mot dette. Linn er faktisk straks i gang med sin første, egne kunde, som hun fakturerer direkte selv. Vi fakturerer heller ikke våre kunder for Linns timer, da jobben hun gjør naturlig nok må kvalitetssjekkes, redigeres og gjennomgås av en av oss andre. Vi legger all vår ære og troverdighet i arbeidet vi gjør for våre kunder, og vi kunne ikke satt en praktikant til å gjøre jobben vår, med fullt ansvar for leveransen. Vårt mål er at Linn skal få prøve seg på alle elementene ved vår jobb, slik at hun er godt rustet når hun senere vil finne ut hva hun vil jobbe med på full tid, men det er vi i Valen-Utvik som står ansvarlig for alle våre leveranser til våre kunder. Linn er kun med som bonus, og ikke noe vi fakturerer for.

Stolt av å være anderledes!

Jeg opplever å kunne stå inne for vårt samarbeid med Linn, og føler meg sikker på at Linn får med seg verdifull bagasje ved å jobbe sammen med oss. At hun får jobbe med oppgaver hun ikke ville fått gjort i andre stillinger, at hun utvikler seg raskere og får en større base av erfaringer som hun nyter godt av videre i sin kommunikasjonskarriere. Om jeg ikke var sikker på det, ville jeg ikke vært stolt av å ha henne som først praktikant og nå som betalt trainee – og det er jeg virkelig.

Jeg mener at nye tider i samfunnet, tvinger frem nye måter å tenke på. Som et lite gründerfirma trenger vi å tenke nytt og anderledes, for å kunne levere våre tjenester og hjelpe våre kunder på en best mulig måte. Jeg tror kommunikasjonsbransjen har godt av å bli røsket litt opp i, og om vi kan være med på dette, ser jeg det kun som en bonus. Så lenge jeg kan stå for etikken, moralen og vite at jeg og mitt selskap behandler nyutdannede og studenter på en god måte, er jeg ikke redd for å rope høyt at vi har en trainee i Valen-Utvik. Faktisk; jeg er stolt av det – og dette er vår måte å være ‘a different point of VU’.

Spent på å høre hva dere andre synes om dette!

Dette er verdien av sosiale medier!

Stadig diskuteres hva den virkelige verdien av sosiale medier er. ROI, return on investment, er et begrep som dukker opp oftere og oftere, og de virkelig tøffe røstene mener at det nå er slutt på lek og moro i sosiale medier, nå må det bety noe. Det er på tide at vi nå skaper de virkelige verdiene, det som skaper resultater på bunnlinjen – om våre investeringer i kommunikasjon i sosiale mediene skal ha livets rett.

iStock_000015763838Medium

Jeg er ikke uenig i at man skal være bevisst i forhold til sine investeringer i sosiale medier, men jeg er uenig i at alt skal, og kan, måles. Jeg er også uenig i at jo større kampanje og jo større budsjetter, jo større resultat og engasjement vil man få. I går fikk jeg noen tilbakemeldinger som jeg mener viser at langsiktig, rimelig kommunikasjon i sosiale medier, kan være vel så smart og effektivt, som det store, dyre kampanjer med høyt krav til ROI er. Det som ble sagt, i en helt naturlig samtale som ikke handlet om fag, sosiale medier eller digital kommunikasjon, var følgende;

På ett eller annet vis har jeg fått en oppfatning av at det er Fargerike Asker jeg må handle hos. Det er der jeg må gå om jeg vil ha gode råd, fine produkter og god service. Og dette er jeg sikker på skyldes at jeg har oppdaget og fulgt med Fargerike i sosiale medier i lengre tid. Maxbo og andre er rett og slett ikke like interessante lenger.

Hvordan skjedde det egentlig at jeg har begynt å handle på Nille? Jeg har til og med fått spørsmålet av min kjære; «Hvorfor i all verden har du begynt å handle du på Nille?» og jeg tar meg faktisk i å svare at jeg ikke egentlig helt vet hvorfor. Det har bare skjedd gradvis. Det som før var uaktuelt, er nå aktuelt. Jeg har oppdaget at de har bare fått så mange fine ting i butikkene, og det ville jeg ikke visst om det ikke var for sosiale medier – for da hadde jeg ikke gått innom engang.

Det er dette som er verdien av sosiale medier, slik jeg ser det. Det er dette som er gullet! Man forandrer oppfatninger, skaper engasjement og lojalitet, en person av gangen. En person som før mente en ting, forandrer mening over tid – og som etterhvert blir en lojal kunde, en engasjert følger og en som tipser sine venner om alt det fine denne bedriften har eller gjør. Det er de tingene som virkelig betyr noe, og som bør bety noe, for virksomheters kommunikasjon i sosiale medier.

Utfordringen er naturligvis at dette er veldig vanskelig å måle. Man kan mene noe om dette basert på magefølelsen sin, men dette er ikke noe man med enkelhet kan følge utviklingen i eller måle på bunnlinjen. Ettersom det er vi som drifter Fargerike og Nille i sosiale medier, har vi naturlig nok en viss oversikt over hvem som hyppigst kommenterer, liker og deler ting vi legger ut for disse bedriftene. Vedkommede som sa sitatene over her, er ikke en av dem som vi ville definert som en av våre ambassadører. Når sant skal sies; jeg kan ikke huske at vedkommede har kommentert, delt eller engasjert seg vesentlig i hverken Fargerike eller Nille i det hele tatt. Like fullt føler hun at hun er knyttet til disse merkevarene. Dette er vanskelig å måle, men det er ikke mindre viktig av den grunn.

Magefølelse som styringsdokument

I går møtte jeg to av mine gode venninner til en hyggelig, enkel middag på Alfred i Oslo. Det var lenge siden vi hadde sett hverandre, og det var på tide med skravling, klemmer og latter – og litt god mat og kaffe. Vi møttes i store smil og vidunderlige, lange klemmer – og kastet oss rett over temaer som hva vi hadde gjort i sommer, hvem av oss som hadde solt seg toppløs på ferie i Spania, hvordan vi har det på jobb som gründer og hvilke gleder og utfordringer vi har i hverdagene våre. Det var ingen tid for klamme «Så, hvordan går det?», «Hvor jobber du nå?» eller «Ja, har du sett det skiftende været vi har hatt i det siste…?» Det var ingen falsk beskjedenhet, ikke standardfraser som må utveksles og det ble ingen tause, vonde stillheter.

Så, hva er egentlig så underlig med dette, tenker nok mange nå. Mange av oss har (forhåpentligvis) mange gode venner vi har kjent i evigheter, som det er fantastisk å møte igjen, fordi man hopper over alle høflighetsfrasene og kan snakke om det som gir noe, det som betyr noe, med en gang. Det som gjør mitt selskap på Alfred i går litt spesielt likevel, er at de to venninnene som jeg møtte, er mennesker jeg har blitt kjent med takket være sosiale medier. Ene og alene. Jeg ville mest sannsynlig ikke blitt kjent med den sprudlende, småcrazy, deilig energiske og alltid blide Oppdaldamen bosatt i Asker, og jeg ville ganske sikkert heller ikke blitt kjent med den snilleste, klokeste og rauseste Snertingdølen jeg vet om heller.

Anne (med bloggen Fru Perez Personlig, jobber i Itera) er en jente jeg har møtt i ett minutt her og et par minutter der, på ulike arrangementer og seminarer innenfor bransjen, men som jeg aldri har sittet ned og skravlet med. Ikke før i går. Likevel var det som om vi hadde kjent hverandre hele livet og har vært venner i evigheter. Og det har vi jo! Vi har fulgt hverandre på blogg, facebook, twitter og Instagram – og om man er personer som bruker disse mediene aktivt, og deler mye av seg selv der, så blir man godt kjent – sånn er det bare! Ingvild (med bloggen Plosiv og sitt eget firma Resonate.no) er en person som er 10 år yngre enn meg, og som mine veier antakeligvis ikke blitt krysset med, om det ikke var for sosiale medier. Vi har også fulgt hverandre i sosiale medier mange år, har hatt sammenfallende utvikling i vårt yrkesliv (er begge gründere), og vi ser på hverandre som bransjekollegaer mer enn konkurrenter, selv om vi leverer mye av de samme produktene til det samme markedet. Vi har rukket å møte hverandre «live» mange ganger nå etterhvert, og selv om denne jenta altså er 10 år yngre enn meg, har en helt annen livssituasjon enn meg selv, et helt annet erfaringsgrunnlag – så er det få mennesker i bransjen jeg nå jobber i, som jeg stoler mer på og som jeg har så respekt for, som Ingvild.

Jeg kjenner disse damene, og jeg kjenner dem godt – selv om jeg aldri har vært hjemme hos noen av dem. Jeg kjenner dem fordi jeg kjenner deres verdier, deres grunnsyn på livet og fordi jeg har fått være med på deres gleder og utfordringer i livet over flere år. Jeg kjenner dem fordi de forteller meg ting om seg selv som man ville fortalt en venninne, og ikke de tingene man forteller en tilfeldig  bekjent på gata. De deler ikke bare informasjon om hvor de jobber, hva de selger, hvor flinke de er – de deler små ting som gjør meg bedre, som gjør meg sterkere, som gjør meg klokere. De er viktige for meg, fordi jeg vil dem vel, fordi jeg respekterer dem og deres verdier, fordi jeg vet at de ville gitt meg støtte og hjelp om jeg trengte det, som jeg også vet at jeg ville gjort for dem. De er rause, varme og vil meg vel – og visa versa.

Og det beste av det hele; for meg er Anne og Ingvild bare to i mengden!

Jeg vet de skjønner hva jeg mener med dette, men jeg kan utbrodere for dere andre. Jeg er så heldig at jeg har mange som Anne og Ingvild i mitt liv, og jeg vet de har mange Astrider i sitt liv. Mennesker man ikke ville møtt ellers, men som nå står frem som mennesker man virkelig bryr seg om. Mennesker man gjerne hjelper, gjerne møter, gjerne blir enda bedre kjent med. Noen av disse kjenner man naturligvis bedre enn andre, og det er både viktig og riktig. Likevel, jeg er altså så heldig at jeg har et stort nettverk av mennesker som er viktig for meg, som jeg lærer, inspireres og informeres av – som har kommet til meg via det fantastiske internett, via sosiale medier, via vår måte å kommunisere med hverandre i disse kanalene på. Det er intet mindre enn fantastisk!

iStock_000015465834Medium

Det er slutt på skillene mellom IRL (in real life) og falske nick på internett. Det er slutt på tiden hvor vi måtte bekymre oss for om det var en gammel mann på 70 år som skjulte seg bak nicket «Truls18», bare for å komme i kontakt med unge jenter. Det er slutt på tiden der «SkeptiskKritiker» var en røst som det var verdt å lytte til, sånn helt uten videre. Nå trenger vi å se menneskene bak disse nick’ene, bak brukernavnene, for å virkelig gi deres kommentarer hold, troverdighet og gjennomslag. Og sånn er det for bedrifter også. Vi trenger å bli kjent med bedriftene på en annen måte enn vi klarer å bli gjennom en produktkatalog eller tv-reklame. Vi trenger å få vite mer om deres verdier, ståsted, gleder og utfordringer i hverdagen – for å gi deres merkevare en personlighet, noe vi vil forholde oss til, noe vi vil engasjere oss i.

Jeg er overbevist om at bedrifter bør bruke sosiale medier til nettopp dette. Jeg tror ikke det finnes andre kommunikasjonkanaler som er så gode til akkurat denne type kommunikasjon, for selv ikke face-to-face kan en bedrift klare å vise frem hele sin peresonlighet. Bedrifter bør bruke sosiale medier til å vise alt de ikke er så gode på (gir troverdighet og viser ydmykhet), dele av sin innsikt og det de er gode på uten å forvente noe tilbake (gir verdi) og de bør vise seg som de menneskene de er, mer enn hvem de tror de er eller de gjerne ønsker å være.

Min påstand er at man på denne måten, ved å kommunisere genuint, raust og uten å kreve noe tilbake – det er da man virkelig kan endre menneskers oppfatning av en merkevare, av en bedrift, på en måte som faktisk betyr noe på lang sikt. Det er da du får mennesker som er engasjert i merkevaren din på et vis som kan gi deg som bedrift verdi og effekt av virkelig, langsiktig betydning. Det er disse menneskene som kan gi din virksomhet verdifull innsikt, som gjør at du kan  styre din bedrift på rett kurs for fremtiden. Du får dine lojale og trofaste ambassadører, du får de som vil hjelpe deg med produktutvikling, de som vil fortelle deg hvor dine flaskehalser er – og de som vil tipse sine godt kvalifiserte venner om å bli ansatt i ditt firma, fordi de føler de kjenner dere. Disse menneskene blir ikke interessert i det du sier fordi de kan få en iPad ved å hjelpe deg med flere likes til din facebookside, eller fordi du ber på dine knær om at de skal like og dele dine oppdateringer i sosiale medier. Disse menneskene vil deg som bedrift vel, disse engasjerer seg i bedriften din og er lojale mot deg, rett og slett fordi de føler de kjenner deg og bedriften din. Og det selv om dere bare har møttes og blitt kjent på det store, kalde internett.

Har du noen tanker om dette som du vil dele med oss?
Legg igjen en kommentar, davel!

 

«Hva gjør egentlig Valen-Utvik?»

Med ujevne mellomrom og i ulike settinger, får vi i Valen-Utvik spørsmål som varierer over følgende tema;

Hva gjør firmaet deres  –  sånn egentlig?

Det skjønner vi godt at mange kan lure på! For er det faktisk mulig å leve av å være på Facebook, Twitter, blogg og Instagram dagen lang? Ja, det er det! Fra vi startet opp selskapet vårt for snart 4 år siden, har det vært en god økning  av tilbydere av kompetanse innen sosiale medier. De aller fleste bedrifter som jobber med markedsføring, reklame, kommunikasjon eller pr, har inkludert sosiale medier som et fagområde de holder seg oppdatert på, og de aller fleste kunder etterspør nå rådgivning og kampanjer med sosiale medier som en godt integrert del. Denne rivende utviklingen har vi fått være med på, og det har også ført til en rivende utvikling for vårt selskap; i dag har vi sendt ut informasjon til våre kunder og leverandører, om at selskapet vårt nå er registrert som et aksjeselskap; Valen-Utvik AS.

Noe av bakgrunnen til at vi har omgjort Valen-Utvik til et aksjeselskap, kan du lese mer om her. 

Det er altså dette vi jobber med hver eneste dag; sosiale medier og digital kommunikasjon for norske bedrifter. Valen-Utvik startet opp med kun Astrid Valen-Utvik som eier og konsulent i 2009, fikk raskt på plass Glenn Valen-Utvik på eier- og driftssiden (i 2010), og har per i dag også knyttet til seg to frilansere som jobber for oss og kundene våre. Du kan lese mer om hvem som jobber i Valen-Utvik her (oppdateres).

VU

Første møtet med vår nettside viser nå tydelig hvem Valen-Utvik er.
Uvant å profilere oss selv, men kanskje nyttig for folk som er innom nettsiden vår?

Mange har altså fått med seg at vi jobber innenfor sosiale medier, så spørsmålene dreier seg mer om hvilke tjenester vi leverer, hvilke kunder vi jobber for, om vi kan leve av det og hvordan en arbeidsdag i firmaet vårt er. Dette med hvordan vi jobber, hvilke systemer vi bruker, hvilke tjenester som gjør vår arbeidsdag bedre – det har vi tenkt til å blogge om i et eget blogginnlegg. Men – disse andre spørsmålene over her; hvilke kunder vi jobber for (og hva de synes om oss) og hvilke tjenester vi leverer, det er naturligvis informasjon som burde ligge tilgjengelig på våre nettsider til enhver tid. Skomakerens barn er gjeldene for også oss, og oppgaver og planer som ikke gjelder våre kunder, har en lei tendens til å bli skjøvet på. Men til tross for dette og takket være hyppige spørsmål fra folk rundt oss; nå har vi endelig fått oppdatert og skrevet litt mer om disse tingene på nettsiden vår.

Nettsiden vår er endelig oppdatert!

Og du, om det er noe som helst du lurer på, enten det er å utdype informasjon du har funnet her eller du lurer på noe vi ikke har skrevet noe som helst om, håper vi du spør oss i kommentarfeltet. Vi har stor tro på åpen og ærlig kommunikasjon, og må naturligvis begynne med oss selv!

Har du innspill på nettsiden vår, eller ønsker om emner vi skal blogge om i tiden fremover, så legg gjerne igjen en kommentar.

Følg oss gjerne på Facebook også; du finner oss ved å klikke her. 

Hverdagskommunikasjonen i sosiale medier

Dictionary Series - Marketing: communication

I forrige uke var jeg så heldig å få delta på Social Media DaysLatter i Oslo. Et seminar over to dager, for alle som jobber med eller er interessert i sosiale medier og digital kommunikasjon, og det publikummet har blitt stort etterhvert, så salen var fullbooket begge dagene. Jeg har jobbet med sosiale medier som fagfelt i drøye tre år nå, og tilfanget av frokostmøter, halv-, hel- og flerdagsseminarer, foredrag og andre uformelle sosiale medie-samlinger, har økt betraktlig i løpet av disse tre årene. Jeg får stort sett veldig mye ut av slike seminarer, og Social Media Days var intent unntak. Arrangør Nils-Petter Nordskar er en person jeg virkelig ser opp til, og sammen med Kampanje og iQualify, har han nok en gang lagt til rette for et godt seminar. På slike arenaer møter jeg mange fine og kloke hoder som jobber med mye av det samme som jeg gjør, får høre inspirerende casepresentasjoner og blir introdusert for spennende nyheter fra innovative selskaper. Men det er en ting jeg savner; hvor har det blitt av hverdagskommunikasjonen i sosiale medier?

Selv om unntakene finnes, vil jeg si vi hører aller mest om kampanjene på seminarer som Social Media Days. Jeg synes Øyvind Løland i Nucelus beskriver det godt på Kampanje i kommentaren «Show me the money!«, for som Øyvind sier;

Jeg beundrer Try, Hyper, LOS&CO, McCann, Ernö og de andre som lager supre ting som koster masse for profilerte kunder, men den gjengse utfordringen er ikke å komme opp med det beste og kuleste konseptet, det er vel så ofte «hva kan jeg få til med 200.000 kroner i året?». «Hva får jeg for 50.000?». Når budsjettet er brøkdeler av det andre leker med, hva gjør vi da?

Øyvind mener det derfor er for mye snakk om R (return) og for lite snakk om I (investment) i ROI-debatten (return on investement), og etterlyser kostnadsbildet når caser presenteres. Akkurat hva selskaper har investert i sine kampanjer, er jeg derimot ikke så veldig opptatt av. Det at virksomheter ikke deler alle forretningshemmelighetene sine, det er hverken noen nytt eller uforståelig for min del. Jeg hører ikke veldig mye snakk om hva selskaper har investert i tv-reklamer, kataloger, avisannonser eller annet heller, men akkurat det etterspørres kanskje ikke, fordi det er opplest og vedtatt at disse virkemidlene har effekt? Uansett, ved at casene vi får presentert har brukt en fantastisk flink gjeng fra et digitalt byrå, har et annet byrå som stiller med kreative ADer og tekstforfattere, og til slutt et tredje byrå, et eventbyrå, som setter de gode ideene ut i livet, så forteller dette meg raskt at budsjettene de har satt for en slik kampanje, er av helt andre dimensjoner enn det vi jobber med til daglig.

Ettersom det er flest hverdager i løpet av året, burde ikke det være interessant å vise frem?

Vi i VU jobber stort sett med hverdagen i sosiale medier, og vi mistenker at vi ikke er alene om å ha hverdagen i fokus. Vi tror flere (ofte mindre) byråer jobber som oss, men vel så viktig; vi tror vår hverdag er veldig sammenfallende med størsteparten av hverdagen til de som jobber med sosiale medier i små og mellomstore norske virksomheter. En kampanje i ny og ne har vi naturligvis, men i all hovedsak så jobber vi med å skape dialog og engasjement på daglig basis. Spørsmål og svar, informasjon og inspirasjon. En liten konkurranse her og litt produktutvikling der. Det er i store deler vår hverdag. Og nå vil sikkert noen raskt si; «Ja, men det skyldes at dere er et lite byrå som ikke får anledning til å jobbe med de store kampanjene, de store budsjettene» – og det kan nok til en viss grad stemme, men likevel ikke. Jeg tror nok ikke vi er byrået virksomheter går til for å handle one-stop-shop, til det er vi rett og slett for små. Men, både i mitt arbeid med kundene til Schjærven Reklamebyrå og med våre egne kunder, har vi med jevne mellomrom fått i oppgave å «gjøre noe stort». Noe som blir lagt merke til, noe markedsavdelingen har satt av litt ekstra penger til, noe som kanskje kan gi en skikkelig boost i antall likes på facebooksiden. Og nå skyter vi oss muligens i foten og sørger for at vi aldri får gjøre noe «stort» igjen, men sannheten er likefullt; når en kunde kommer til oss med en slik utfordring, er vårt svart stort sett; «Hvorfor det?»

Hvorfor vil du ha en kraftig boost i antall likes? Hvorfor har du satt av et budsjett på 200.000 kr til en stor annonseringskampanje den neste måneden? Hvorfor vil du gi bort en bil, en tur til New York eller et års fritt forbruk av noe fancy og dyrt?
Men, om svaret er fornuftig på «Hvorfor?», følger vi videre opp med;
«Hva skal du gjøre med all oppmerksomheten når kampanjen er over?»

Om selskapet som kommer med denne type utfordringer, har god kontroll på «hverdagskommunikasjonen» i sosiale medier, forstår vi naturligvis at gode, relevante kampanjer kan være en god idé. Likevel opplever vi at det ofte ikke er tilfellet. Vi ser mange fine kampanjer, elegant gjennomført digitalt og kanskje også godt knyttet sammen med kommunikasjon i tradisjonelle flater. En fin kampanje, økt oppmerksomhet – men uten plan for det som kommer etter. En stor kampanje bør føre til mye oppmerksomhet, kjennskap og en boost i antall likes, noe annet vil etter min mening være en merkelig investering. Men, om du ikke har en god plan for hvordan et slikt løft og en slik økning i oppmerksomhet og engasjement skal foredles når kampanjen er over, vil jeg slett ikke anbefale å bruke pengene dine på den måten. Da vil jeg heller anbefale at du eksempelvis investerer i en ekstra person i sosiale medie-teamet ditt, på fast basis. Er det så enkelt at det er lettere å bruke 500.000 kr på en stor kampanje for å få økt oppmerksomhet, enn å bruke 500.000 kr på en ny ansettelse i teamet ditt? Jeg tror det, og ja, jeg er siviløkonom, jeg skjønner årsaken til at det er lettere; en fast ansettelse er en forpliktelse langt ut over 500.000 kr og for en mye lengre periode enn en kampanjeperiode. Like fullt mener jeg det bør vurderes som et alternativ til kampanjefokuset.

«Men om du fikk muligheten, kjære VU, da ville du hoppet på den største og beste kampanjen du fant!»

Nei, det tror jeg faktisk ikke. Vi fikk nylig muligheten til å administrere en stor annonsekampanje for en av våre kunder, med en total spending i annonsekroner på ca 150.000 kr, brukt over kun noen få dager. Vårt spørsmål til kunden ble da; «Hvorfor vil du nå ut til så mange på så kort tid?» Jeg tror ikke det nødvendigvis er en god ting å kjøpe seg oppmerksomhet på denne måten. Ja, man kan oppnå å få økt oppmerksomhet, og ja, man kan få den etterlengtede boosten i antall likes som administrerende eller styrelederen maser om. Men, hva slags følgere er det du da får med deg? Vi anbefalte kunden å heller bruke ca halvparten av det opprinnelige beløpet, og da investere den summen i ekstra tilstedeværelse i sosiale kanaler i to måneder fremover. Fremfor noen få dager med total dominans i sosiale kanaler, anbefalte vi altså en marginal økning i tilstedeværelse i en betraktlig lengre periode. Hyppigere aktivitet, små konkurranser og et genuint håp om at de som allerede følger siden, skulle like oss og siden så godt, at de ville snakke om den til de av vennene sine som ville ha interesse for det den facebooksiden handler om. Kunden var enig med våre anbefalinger, og er særdeles godt fornøyd med resultatet; over en dobling av antall likes i løpet av perioden, en frisk vekst videre – og ikke minst; et fantastisk engasjement fra både nye og eksisterende følgere, både gjennom perioden og i etterkant. Vi fikk med oss de følgerene som vi ønsket oss.

Dette er ikke ment som sutring på bakgrunn av at vi ikke får jobbe med de store budsjettene. Denne kommentaren betyr ikke at vi innerst inne er misunnelige på de store byråene som får mer eller mindre frie, kreative og budsjettmessige, tøyler fra sine kunder, og som kan sette sammen et helt team bestående av flinke hoder fra ulike byråene. Noen ganger har vi faktisk vært med i slike prosesser, og vi skal gjøre det igjen veldig snart for en av våre kunder. Jeg mener heller ikke å si at vi ikke har noe å lære fra de store casene, fra de kostbare kampanjene eller fra de tradisjonsrike byråene. Jeg lærer mye og blir inspirert, jeg får ideer og min fatteevne for hva som faktisk er mulig å gjennomføre, flyttes. Og det gjorde det også i år på Social Media Days. Jeg mener bare at jeg gjerne vil lære fra og bli inspirert av alle som jobber med sosiale medier i mye mindre skala også. Ikke i stedet for, men i tillegg til.

Livet består av både hverdag og fest, av både daglig dialog og fine kampanjer.
Det seminaret eller den konferansen som klarer å formidle begge deler, har jeg stor tro på!

Tenk om vi kunne få høre hvordan prosessen med å lansere og drifte NAV Foreldrepenger på Facebook hadde vært for de ansatte som fikk dette gjennom? Eller fra en norsk nettbutikk med nesten 35.000 følgere på facebook, som sier at 1/3 av deres totale omsetning kommer fra deres dialog i sosiale medier, og som derfor kan si med sikkerhet at en dårlig dag på facebook, har negativ effekt på salget? Tenk om vi kunne få høre fra noen som investerer 300.000 kr på sosiale medier, målt i medgått interntid gjennom et helt år, og som med disse midlene likevel klarer å skape resultater som gjør at virksomheten nå vrir stadig mer av sitt markedsbudsjett fra tradisjonelle flater, over mot det digitale? Tenk om vi kunne få høre om den kommuneansatte markedsmedarbeideren, som på forholdsvis kort tid har klart å skape en tilstedeværelse for kommunen i sosiale kanaler, som har gjort at blant annet ungdommene igjen ser ut til å engasjere seg i kommunen sin? Tenk om vi kunne få høre fra virksomheter som gjennom et helt år ikke arrangerer en eneste kampanje, men som allikevel føler, opplever og måler at deres investerte tid i sosiale medier, er vel anvente penger?

Hvordan skaper virksomheter hverdagsmagi i sosiale kanaler? Det skulle jeg gjerne hørt mer om.

Kan det  være at hverdagshistoriene fra kommunikasjon i sosiale medier ikke presenteres på seminarer, rett og slett fordi man ikke vet om historiene? At vi som jobber med hverdagskommuniksjon er for dårlig til å vise frem, trekke frem og snakke om? Det skal jeg i så fall gjøre mitt for å endre på, så om dere ønsker at vi presenterer flere av våre caser, flere historier fra hverdagskommunikasjonen vi bistår våre kunder med,  så skal vi jammen by på det!

 

 

Om gründerliv – strategi, magefølelse og risiko

Magefølelse som styringsdokument

I det meste av teorien fremheves det viktigheten av å lage gode forretningsplaner før man starter eget selskap. Det snakkes om at man må sette seg kortsiktige og langsiktige mål, og lage forretningsplan, strategisk styringsdokument og  andre viktige dokumenter. Man oppfordres til å ha alt dette på plass før oppstart, la dette være styrende for hvilke avgjørelser som skal tas og for å se hvilken retning man bør ta sitt selskap videre. Det er ingen tvil om at dette er veldig fornuftig, men dagens blogginnlegg skal handle om at det ikke nødvendigvis er den eneste sannheten, den eneste måten å starte og drive et selskap på. Det er ikke sånn jeg driver mitt eget firma, og enn så lenge har vi ikke tenkt til å forandre på måten vi gjør ting på.

Det kunne nok av og til være behjelpelig å ha velfunderte mål og strategier for selskapet, men sånn er det altså ikke her. Helt fra starten i 2009 og frem til nå, har jeg drevet VU basert på magefølelsen og sunn fornuft – og i dette blogginnlegget har jeg forsøkt å sette ord på hva disse magefølelsene kan oversettes til, i ren tekst. Vi styrer etter følgende setninger;

Hele tiden ta valg som gjør at vi lærer noe nytt, blir bedre, utfordrer oss selv, og ikke blir redd for å ta sjanser!

Det vil si at vi ikke vet per i dag om vårt firma skal utvikle nye produkter, tilby andre tjenester eller utvikle seg på andre måter et visst antall måneder fremover, og vi har ingen definerte mål om noe av dette. Men, vi bruker magefølelsen som styringsverktøy og vi tvinger oss selv dermed til å si ja takk til muligheter og oppgaver selv om vi ikke opplever å sitte med en bestemt fasit. Vi har tro på at så lenge vi er tydelige og ærlige i vår kommunikasjon, og så lenge vi ikke overselger oss selv og vår kompetanse, slik at kunden hele tiden er inneforstått med utgangspunktet, så lærer og erfarer vi gjerne på vegne av våre kunder – og deler naturligvis dette med kundene underveis. Vi utvikler oss med firmaet vårt, og kunden får veldig fleksible konsulenter. På denne måten opplever jeg at vi gis muligheten til å teste vi ut markedet underveis, at vi raskt kan forandre oss om det er nødvendig – og at vi kan ta de valgene som til en hver tid føles riktig!

Minner oss selv på hva den virkelige risikoen ved våre investeringer innebærer,
både økonomisk og tidsmessig!

Vi står kun til rette for oss selv, og trenger ikke svare til investorer eller andre. Ettersom vi selger våre timer, ren humankapital, og driver selskapet fra vårt eget hjem, har vi svært lave kostnader. Vi slipper å tenke på varelager, transportkostnader eller andre større elementer som kan velte selv den beste gründerideen. Så – hvor ligger egentlig vår risiko? Jeg har ikke tro på at man skal gjøre gründerlivet vanskeligere eller skumlere enn det trenger å være, og for vår del; risikoen er i all vesentlig grad relatert til tidsbruken vår. Hadde vi ikke jobbet med Valen-Utvik, kunne vi hatt en annen jobb – men der stopper også (den vesentlige) risikoen. Med andre ord; det vi holder på med er egentlig ikke så risikabelt som man kanskje skulle tro, og det kan være en nyttig påminnelse i hverdagen. Lurer magefølelsen på om vekst eller stillstand er det beste akkurat nå? Da forsøker vi å ta en så veloverveid avgjørelse som mulig, og gjenomfører det. Var det feil? Okay, da lærte vi det, vi har tapt litt av vår tid – og kan gå videre fremover med ny kunnskap i bagasjen.

Velger å omgi oss med folk som vil oss vel – og som vi ser er interessert i et gjensidig positivt bytteforhold.

Et gjensidig positivt bytteforhold betyr at vi lærer for kundene våre og kundene lærer av oss, men det betyr også at vi er opptatt av å dele og lære bort til «fagmiljøet», nettverk, samarbeidspartnere og de som er interessert i det vi holder på med. Da erfarer vi at vi får lære av og blir delt med tilbake. Det at vi vil andre vel, at vi ikke ser begrensninger ved å dele, ved å lære bort, men heller muligheter for at flere selskaper får hjelp og ser det gode i at flere kan mer, det er jeg overbevist om gjør at andre vil oss vel også. Vi trenger en større raushet i samfunnet, og sosiale medier-bransjen er som skapt for å være foregangsbransje i så måte; deling satt i system via sosiale medier er en god start på å utvise faglig raushet etter min mening.

Mye takket være timingen da jeg startet selskapet i 2009, en tid hvor det ikke var mange selskaper som leverte tjenester som jeg da gjorde, har gjort at vi har hatt et fantastisk tilfang av nye kunder jevnt fordelt i løpet av disse tre årene. Den ene kundens prosjekt har avløst den neste, men viktigst av alt; vårt viktigste produkt er å leverer drift av selskapers tilstedeværelse i sosiale medier. Dette gjør at vi får langsiktige og stabile avtaler med våre kunder, basert på et visst antall timer hver måned. Det skaper forutsigbarhet for oss, og det gjør at vi kan booke inn akkurat de kundene vi ønsker å jobbe med utover dette, enten det er nye driftkunder eller det er kurs, workshops eller foredrag. Fordi vi har den gode stabiliteten i bunn, basert på kundene vi allerede drifter tilstedeværelse i sosiale medier for, har vi en perfekt frihet til å velge. Og så kimser vi absolutt ikke av at vi på de drøye tre årene vi har vært i drift, aldri har vært nødt til å gå ut for å få ny kunde – alt har kommet til oss via nettverk, anbefalinger eller våre eksisterende kunder. Slikt gjør at vi blir utrolig takknemlige – og vi føler oss trygge på at vi kan fortsette i samme kurs som vi er igang med nå!

At vi har det gøy underveis, at vi liker det vi holder på med
– og at livet og hverdagen vi har er best mulig!

Et veldig vesentlig punkt på listen over hvordan vi styrer Valen-Utvik fra dag til dag, er at vi med ujevne mellomrom går tilbake til den opprinnelige årsaken til at jeg startet firmaet for over tre år siden. En viktig grunn var mitt ønske om å kontinuerlig lære noe nytt, om både gründerdrift, markedet og sosiale medier, og den fleksibiliteten jeg ville få ved å drive mitt eget. Fleksibilitet til å skape min egen arbeidsdag, til å kunne ta fri med ungene og jobbe på kvelden, til å vri selskapet i den retningen som jeg hele tiden liker aller best og som gir meg de arbeidsoppgavene som jeg ønsker å ha. Jeg har stor tro på vi alle har ansvar for å skape en arbeidsplass for oss selv, som gjør at vi har det gøy og som gir oss mening – enten det er at vi driver for oss selv eller jobber for noen andre. Dette har vist seg å være et veldig nyttig verktøy når vi står ovenfor valg i Valen-Utvik. Opplever vi at det ikke er like spennende lenger? Har vi valgt feil prosjekter å jobbe med? Har vi den fleksibiliteten som jeg ønsket meg da firmaet ble startet? Fra tid til annen trenger vi å stilles oss selv disse spørsmålene, og om noe trengs å justeres? Ja, da har vi faktisk muligheten til å gjøre noe med det, og det er herlig!

Av og til lurer jeg på om jeg er naiv eller risikerer for mye ved å drive Valen-Utvik videre kun basert på magefølelsen og de nevnte styringssetningene. Etter litt tid i tenkeboksen ender jeg hver gang opp med samme konklusjon; «Så lenge jeg har det gøy, lærer noe nytt, utvikler meg og oppfører meg ordentlig ovenfor kunder, nettverk og samarbeidspartnere, hva har jeg å tape egentlig?» – og så kjører vi på videre!

Hva tenker du om måten vi driver Valen-Utvik?
Har du tips, råd eller kommentarer? Del gjerne!

 

For en tid tilbake uttalte jeg meg til DinePenger / VG om at jeg håper flere kvinner tør satser på gründertilværelse, for det tror jeg det norske samfunn har godt av – og det er litt i tråd med dagens blogginnlegg; det trenger nemlig ikke være så risikofylt og det trenger ikke kreve mangeårig jobbing med tunge strategidokumenter i forkant. 

Social Summer – vil du påvirke mitt foredrag?

Social Summer er et utrolig hyggelig arrangement i regi av Thomas MoenThomas Skavhellen og Helene Svabø. De har allerede arrangert Social Summer 2011, Social Winter 2011 – og nå står altså det tredje arrangementet i denne rekken for tur. Disse arrangementene er en strålende blanding av faglig innhold og sosialisering med flust av bra folk (både på scenen og blant tilhørerene) som jobber med, eller er interessert i, sosiale medier, digital kommunikasjon, digital markedsføring og dets like.

Dette er ikke et type seminar som seminarer pleier å være i sin tradisjonelle form. Det er faglige elementer, så absolutt. Dette er representert ved foredragsholdere på scenen, men selv dette er ikke i sin tradisjonelle form. Foredragsholderene får hver seg kun 20 minutter på scenen, og vi får ikke lov til å bruke powerpoint eller andre slideshow som hjelpemidler. Her står personen i fokus, som må klare og skape engasjement kun ved det han eller hun forteller. Mellom hvert foredrag er det en like lang pause, altså på 20 minutter, slik at alle får god tid til å snakke med alle de andre fine folka som er tilstede, mens man nyter god snacks/mat og godt drikke. Et perfekt sted for å knytte bånd, få kontakter og etablere nettverk, med andre ord.

Årets foredragsholdere:
Cecilie Thunem-Saanum
Nina Hareide-Larsen
Erik Eskedal
Göran Adlén
Lars Bratsberg

… og undertegnede.

Det som er det ekstra fine, er at gjengen som stort sett møter opp på slike arrangementer, er virkelig et raust og sosialt inkluderende «folkeslag». Jeg har ofte tenkt litt på akkurat det; hvorfor virker denne type folk å være så veldig sosiale og hyggelige? Er det falskhet og kynisk nettverksstrategi, eller er folka faktisk  hyggelige? Jeg tror på det siste alternativet; folk som jobber med sosiale medier, er ofte den utvalgte i sin organisasjon. Enten det er «sosiale medie-ansvarlig» i et større byrå, eller det er «sosiale medie-ansvarlig» i en vanlig bedrift, så har ofte mange av oss som jobber med sosiale medier ikke så mange direkte kollegaer å diskutere jobben vår med. Kanskje det er nettopp derfor vi synes slike arrangementer og seminar er så hyggelig? At det er derfor de aller fleste tar alle nye godt imot, klare for nye bekjentskaper, nye «kollegaer»? Jeg tror i hvert fall det er en medvirkende årsak. I tillegg kan nok en annen, og vel så hyggelig årsak, være at folk som «blir utvalgt» eller «utvelger seg selv» til å jobbe med sosiale medier, være nettopp det; ekstra sosiale og utadvendte.

Så – om du har lyst til å lære mer om sosiale medier og digital kommunikasjon, kanskje få noen nye ideer, bli inspirert, lære noe grunnleggende eller kanskje til og med noe litt avansert, i tillegg til å møte noen av de flinkeste i bransjen på nettopp dette og delta på et generelt sosialt og hyggelig arrangement, ja, da håper jeg du kjøper en av billettene som er igjen til Social Summer. Disse arrangementene har alltid et maksimalt antall på deltakere på 150 stykker, for at man skal klare å holde det så intimt, sosialt og hyggelig som man ønsker, så book billett med en gang, du!

Så – kommer du på Social Summer? Eller kunne du tenke deg det, men du kan kanskje ikke denne gangen? Er du  interessert i temaene som snakkes om på Social Summer? Har du fulgt min blogg, og min gründerferd, og vil høre mer? I så fall håper jeg du har lyst til å hjelpe meg! Jeg er nemlig plassert i et godt knippe foredragsholdere, som forhåpentligvis skal klare å engasjere alle som tar turen til Langøyene denne torsdagen i begynnelsen av august, og nå skal jeg altså bruke litt av den siste tiden på ferie her i København, på å forberede foredraget jeg skal holde.

På slike seminarer hører vi ofte om store, flotte kampanjer, ofte presentert av et byrå – og det er ingenting i veien med det. Jeg har lært mye av slike presentasjoner / foredrag underveis i min tid i denne bransjen, og det vet jeg at jeg kommer til å gjøre igjen. Men – flere har av og til ytret ønske om å høre fra de mindre casene også. De bedriftene som ikke kan eller vil bruke flere hundre tusen kroner på en fet kampanje i sosiale medier. Og flere, med meg, har ytret ønske om å høre flere kunder prate direkte selv i slike sammenhenger.

Så det er altså det jeg tenkte at jeg skulle forsøke å bidra med på Social Summer;

Planen er at jeg tar med meg flere av kundene mine, prater litt om hvordan vi i VU jobber med sosiale medier på vegne av bedrifter, og så tenkte jeg at kundene skulle få prate litt selv også. Og at salen kan få spørre kundene direkte, om det er noe de har noen spørsmål. Vi har, som alle andre foredragsholdere, kun 20 minutter på oss, totalt sett, så det blir nødvendigvis ikke en lengre utgreiing om hva og hvordan vi jobber, men det kan kanskje være en liten smakebit? Et lite frø av inspirasjon i hodene på noen som ønsker nettopp den type kommunikasjon i sosiale medier?

Ikke vet jeg, men jeg tenker det er kan være et utgangspunkt, så får vi se hvor interessant det er for folk, når «dommen» faller på twitter og facebook i etterkant. Jeg elsker slik umiddelbare tilbakemeldinger, by the way, så jeg håper folk sier det de mener underveis og i etterkant!

 

 

Her håper jeg på DIN hjelp – om du skal på Social Summer eller ei; 

Hva vil du like å få vite mer om? Hva slags temaer vil du at vi skal prate om? Hva er du nysgjerrig på i forhold til oss i VU og hvordan vi jobber med våre kunder? Hva slags cases vil du like at vi, eller kundene våre, snakker om? Hva synes du vi burde dele mer av, i forhold til sosiale medier og digital kommunikasjon? 

Som sagt, tiden er knapp, så det blir en komprimert affære fra scenekanten, med VU og noen av kundene våre, men jeg håper virkelig DU har lyst til å være med å påvirke hva vi skal snakke om. Ingen temaer eller forslag er for dumme, ingen for smarte – fyr løs i kommentarfeltet, så gjør du én stykk foredragsholder veldig, veldig glad!

 

Dette innlegget er også publisert i enda lengre utgave på min personlige blogg, I just had to tell you so…

 

Debatt – Feige IT-kvinner i sosiale medier?

I dag ble jeg gjort oppmerksomhet på at jeg var nevnt i særdels celebert selskap på Digi.no. I en kronikk skrevet av Anne Gretland, forretningsutvikler i Microsoft og leder i ODA-Nettverk og Ellen-Marie Bjerknes, prosjektleder i Capgemini og markedssjef i ODA-Nettverk, skriver de blant annet;

De mest aktive i sosiale medier i dag er politikere, kjendiser, rosabloggere, sportsfanatikere og folk som jobber innenfor media og kommunikasjon. Det er få synlige profiler fra IT-bransjen selv om det jo er nettopp denne sektoren som legger hovedføringene for hvordan fremtiden innenfor sosiale medier og andre tekniske verktøy kommer til å se ut.

Flere kvinner har allerede lykkes: Elin Ørjasæter, Astrid Valen-Utvik og H.K.H Kronprinsesse Mette Marit kom alle høyt opp i undersøkelsen på spørsmålet om den mest aktive kvinnen i sosiale medier. De blir lagt merke til, synes og huskes. Men hvor har det blitt av kvinnene innen IT-bransjen?

Les hele artikkelen her: Debatt – Feige IT-kvinner i sosiale medier?.

 

ODA-nettverk er et nettverk for kvinner i IT-bransjen, og hvert år arrangerer ODA-nettverk en Inspirasjonsdag for sine medlemmer. I forbindelse med denne dagen, gjennomførte de i forkant en undersøkelse om sosiale medier. Størsteparten av respondentene var medlemmer i ODA-nettverk (altså kvinner og i IT-bransjen) – og er dermed et interessant utgangspunkt i seg selv, etter min mening.

Resultatene fra undersøkelsen ble presentert på Inspirasjonsdagen – og jeg var så heldig at jeg, omtrent i siste minutt, fikk plass blant ca 500 kvinner på dette arrangementet. Så aller først; takk for et helt strålende, viktig og fantastisk bra arrangement, kjære ODA-nettverk og arrangementkomiteen! Slike møteplasser tror jeg er både viktig og bra for bransjen, og noe som menn kan misunne oss. For som Hans-Petter Nygård-Hansen så kjekt oppsummerer i sitt blogginnlegg etter Inspirasjonsdagen; «Jeg skal innrømme det – under #Inspirasjon2012 skulle jeg ønsket at jeg var dame.» (Hans-Petter holdt for øvrig et fantatsisk godt innlegg om sosiale medier – og har du sjansen til å høre denne karen holde foredrag noen gang; just do it!)

Vinklingen både på spørsmålene som ble stilt i undersøkelsen og fremleggingen av resultatene var noe tabloid i formen, men jeg må uansett si jeg synes det var forholdsvis nedslående resultater vi ble presentert. Det medførte for eksempel en god del fnising og lett humring i salen da det ble klart at 85% av oss sjekker sosiale medier et par ganger daglig eller mer, men at likevel: 9 av 10 mener at mestparten av tiden IKKE er nyttig bruk av tid. Faktisk var det et klart flertall som mente at sosiale medier best kunne beskrives som tidstyveri. Respondentene ble også spurt om hva slags ‘type’ de var i sosiale medier (Selvskryteren, Spilleren, Bloggeren, Debattanten, Artikkeldeleren, Moroklumpen, Nettverksbyggeren, Den Passive, Kikkeren), og da svarte ca 55% at de var enten Den Passive eller Kikkeren.

Konklusjonen jeg er fristet til å trekke ut av dette er; om man kun bruker sosiale medier som kikker og er passiv, oppleves det ikke som særlig nyttig relasjonsmessig eller faglig / profesjonelt.  Dette samsvarer med oppfatningen jeg har av hvordan verdier skapes i sosiale medier; det skapes ved å dele og samhandle.

Foto: @AstridVUs mobiltelefon

 

Kronikkforfatterene oppfordrer kvinner i IT-bransjen til å ikke bare dele antall treningsminutter i sosiale medier, men at de også bør dele kunnskap. Videre konkluderer de med at IT-kvinnene ikke er interessert i å bygge nettverk via sosiale medier (i vesentlig grad), og de tror dette skyldes at kvinner generelt sett er mer private enn det menn er. At vi ikke ønsker å utlevere oss, ei heller skille oss ut, og vi ønsker å ta alle de forholdsreglene vi kan.

Her vil jeg si at jeg ønsker det samme som kronikkforfatterene, få flere kvinner til å mene mye om mangt!, men jeg er ikke enig i konklusjonene de trekker. Jeg mener det er mye viktigere å få norske IT-kvinner til å bruke sosiale medier i større grad enn de gjør nå, nesten uavhengig av hvordan de bruker kanalene. Om over 55% er passive og kikkere, og dermed bruker sine sosiale nettverk mest som en enveiskommunikasjon (dvs at folk kommuniserer til dem via sosiale medier, men at de responderer sjeldent), tror jeg det viktigste er å få dem igang med deling og samhandling – uansett om det de da deler, er sine treningsminutter, bilder av barna, en lenke til en god kakeoppskrift eller en fin musikkvideo, eller om de deler noe faglig relevant. For å kunne se alle mulighetene sosiale medier kan gi, tror jeg det er viktig å bruke mediene og teste ut ulike måter å kommunisere på, rett og slett se hva som skjer når man erkjenner, både ovenfor seg selv og ovenfor andre, at man bruker tid i sosiale medier for å lære, bygge relasjoner og se hvilke muligheter dette gir, og ikke minst; hvilken informasjon og hvilket nettverk man etterhvert besitter.

For er det virkelig slik at kvinner er mer private enn menn er? At vi ikke vil utlevere oss selv? At menn er flinkere til å nettverksbygge enn det kvinner er? Ja, historisk sett er det antakelig slik, men blant annet med sosiale medier som et virkemiddel, mener jeg at stadig flere kvinner nettverksbygger. Kanskje uten at de vet det selv? Nettverksbygging har en historikk for å høres noe kyniskt og kaldt ut, at man kun knytter relasjoner for sin egen vinning. Så kanskje menn tenker nettverksbygging i tradisjonell forstand, mens kvinner tenker relasjonsbygging – det å ivareta og knytte nye relasjoner, men at kvinner ikke ser på en slik relasjonsbygging som «å drive nettverksbygging»? Henriette Høyer skrev klokt om dette på Dataforeningens blogg, Stemmer fra 12. etasjeDriver menn med nettverk og kvinner med digitale symøter? Der sier hun blant annet;

Vi bruker forskjellige virkemidler. Der hvor menn har spissere albuer, benytter vi oss av mykere, mer mellommenneskelige virkemidler, og jeg tenker at kvinners mykere tilnærming gir oss fordeler i sosiale medier, hvor spisse albuer og digital håndbak fort blir kan oppfattes som støy. Men hvorfor blir kvinners tilnærming sett på som mindre profesjonell og mer som en «digital syklubb»?

 

Helt til slutt;

Kronikkforfatterene undrer seg over at ikke flere IT-kvinner er mer fremtredende i sosiale medier, ettersom «det er jo nettopp denne sektoren som legger hovedføringene for hvordan fremtiden innenfor sosiale medier og andre tekniske verktøy kommer til å se ut.»  Her mener jeg de bommer. For meg blir dette et fokus som er alt for teknisk – og alt for lite om kommunikasjon. Ja, IT-kvinner burde ha kastet seg ut i sosiale medier for lenge siden, (så ja, gjør det nå med en gang!), for utgangspunktet for IT-kvinner er svært godt, slik jeg ser det. Disse kvinnene har ikke de tekniske barrierene som mange fortsatt synes er vanskelige og kan bruke sin kvinnelig evne til å knytte bånd og bygge relasjoner, for deretter lære og utvikle seg på en måte som kommer virksomheten de jobber i til gode. Sosiale medier handler absolutt ikke om tekniske plattformer, utvikling av apper eller andre tekniske verktøy – det handler om kommunikasjon og samhandling mellom mennesker, og så er dette satt i system via et teknisk verktøy. I dag er alle på Facebook, om 5-10 år kan det godt hende det er en annen plattform, et annet nettverk, men det endrer ikke fundamentet, slik jeg ser det; internett er og kommer nok til å forbli sosialt fremover.

Så kom igang med kommunikasjonen, IT-kvinner – så skal dere se at alt det andre kommer etterhvert! Jeg gleder meg til å lære om alt dere har å dele – enten det er nye kakeoppskrifter, faglige artikler, noen av hobbyene deres eller om virksomheten dere jobber i. Det er nemlig noe av det jeg liker aller beste med sosiale medier, det å lære mennesker og nye virksomheter å kjenne.

Lykke til!

Kapital kårer kvinner med makt

Kapital kårer for sjette året på rad Norges mektigste kvinner. At de fremhever kvinner som har innflytelse innen ulike områder, mener jeg er et absolutt godt virkemiddel for å bedre kvinners roller i næringslivet og ellers. Å synliggjøre talenter, trekke frem noen som får det til, det tror jeg er viktig både oss kvinner i mellom, for å vise at det kan gå an, men også for å vise menn at vi finnes.

I år tronet Kristin Skogen Lund på toppen av listen over de 100 damene i Norge som har mest makt og innflytelse uavhengig av sektor. Vel fortjent til Kristin, det er nok ingen i Norges land som har større innflytelse enn henne akkurat nå – og selv om det er mange dyktige kvinner i politikken og offentlig sektor, synes jeg det er spesielt bra at det er en fra det private næringsliv fikk denne prisen i år. Der har vi stort behov for at flere kvinner stikker seg frem og krever sin plass.

I tillegg til hovedlisten lager Kapital flere mindre lister. De bryter opp hovedlisten i flere lister, og definerer en oversikt over topp 20 kvinner med mest makt innen ulike segmenter. Eksempler på slike lister var kvinner med mest makt innenfor den juridiske profesjonen, innen politikk, innen næringslivet, med flere. Noe som kom som en stor overraskelse, var da jeg ble gjort oppmerksom på at jeg stod på en av Kapital sine lister.

På listen over topp 20-kvinner med mest makt innen media- og kommunikasjonsbransjen, står jeg oppført på plass nummer 15. 

klikk på bildet for å se det større

Dette er rett og slett enormt å ta inn over seg. Jeg startet mitt eget selskap for 2,5 år siden, og definerte da selv at jeg jobbet innen kommunikasjonsbransjen (som kommunikasjonsutvikler), med fokus på sosiale medier. Før den tid har jeg jobbet med salg, ledelse, kundesenteroppbygging, rekruttering og bemanning,  og min utdannelse er som siviløkonom fra NHH. Media og kommunikasjon kan jeg dermed ikke hevde å ha hatt profesjonell befatning med før de siste 2,5 årene.

Jeg har forsøkt å gruble litt rundt denne listeplasseringen, hva den betyr for meg og hva jeg håper den kan bety for andre. Jeg har kommet frem til noen punkter jeg gjerne vil dele med dere, i ikke-prioritert rekkefølge;

– Kapital er et magasin de aller fleste voksne har et forhold til eller formening om. Med Trygve Hegnar som en bauta i all debatt som har med norsk nærligsliv og økonomi å gjøre, og med den dyktig og kunnskapsrike redaksjonen i Kapital, er Kapital et magasin ingen tar lett på. Man kan være enig eller uenig, men Kapital har en posisjon som noe seriøst, noe man hører på, og noe man mener noe om.

Dette ble veldig tydelig for meg da jeg ble nevnt på en liste som Kapital har laget. Mange i min familie, blant venner og i nettverket rundt meg, føler de har en viss formening om hva jeg gjør i min jobb, uten at de er sikre på at de selv forstår, sånn helt konkret. Denne listeplasseringen tok meg brått ut av en «sosiale medie-boble» som folk tenker de ikke skjønner seg så mye på, og plasserte meg ute i den virkelige verden, i den vanlige konteksten. Det ble tydelig for meg da jeg la ut et bilde på facebook, med min første kommentar til denne listeplasseringen – på den enorme responsen jeg fikk fra folk! Fra ung som gammel, analog som digital, nymotens som tradisjonell. Jeg er virkelig rørt til tårer over hvor mange fine folk jeg har rundt meg. Jeg er ekstremt heldig og er virkelig uendelig takknemlig for det!

– Etter at jeg har fått sett litt nærmere på listen jeg står på, er det en ting som slår meg umiddelbart. Det er at listen ser ut til å bestå i all hovedsak av representanter fra den analoge verden. Det er sjefsredaktører og redaktører, direktører og styremedlemmer, president og journalistikkprofessor. Og så er det meg. En selverklært kommunikasjonsutvikler med fokus på sosiale medier.

Slik jeg ser det, er dette en enorm fjær i hatten og anerkjennelse til sosiale medier som en kanal. Når Kapital finner plass til en fra de nye mediene på sine lister, tolker jeg det dithen at selv blant de mer tradisjonelle av i rekkene, begynner nå digitale og sosiale medier å modnes gradvis. Om en stund trenger vi kanskje ikke være så spesifikke i forhold til det vi jobber med? I stedet for å presisere at vi jobber med henholdsvis tradisjonelle eller digital kommunikasjon, kan vi kanskje fremover snakke om at vi jobber med å løse ulike kommunikasjonsutfordringer, og vi benytter oss av de riktige og nødvendige kanalene for å løse utfordringen på best mulig måte for kunden, enten det er en digital eller analog kanal. Det mener jeg hadde vært et virkelig fremskritt.

Derfor; denne listeplasseringen er til all of us, folkens! Alle vi som har gått foran, gjort nybrottsarbeid i nye medier, testet og gjort feil, lært og gått videre. Sosiale medier-bransjen i Norge er en forholdsvis liten og oversiktlig bransje (dere vet alle hvem dere er!), og den er i mine øyne en spesielt støttende og inkluderende bransje. Her er det folk som er opptatt av å dele! Derfor er det helt naturlig; vi har nå fått sosiale medier og digital kommunikasjon på listeplassering i Kapital! Gratulerer til oss alle!

– En annen årsak til at jeg setter umåtelig stor pris på å få plass på listen til Kapital, er den eventuelle påvirkningen det kan ha på andre jenter. Enten det er jenter som vurderer om de skal starte sin egen virksomhet eller som på en eller annen måte har lyst til å satse å en ide, en tanke, et talent. Jeg håper min listeplassering i Kapital kan være et skikkelig spark i baken til mange av de flinke jentene der ute som vurdere, lurer på og tenker – og at de nå kaster seg ut i det. For vi må tørre å ta litt plass, tørre og si at vi kan noe, tørre og si at vi har noe å bidra med. Mange går med en forestilling om at det å starte eget selskap er et kostbar og vanskelig affære, noe det absolutt ikke trenger å være. Noen tror at det er riktigere å tydelig forklare sine svakheter ovenfor en potensiell ny arbeidsgiver, sånn at man går inn i arbeidsforholdet med øynene åpne og ingen forventninger som er for høye. Mens guttene antagelig velger en helt annen vinkling, ved at de tenker at de tross alt kan mye av det arbeidsgiveren ber etter, og resten kan de tross alt lære seg. Man kommer langt med en slik innstilling!

Jeg vet at mange har fulgt meg og bloggen min siden lenge før jeg startet opp eget selskap for 2,5 år siden. Jeg får stadig spørsmål fra gründere, fra folk som lurer på om de skal tørre og satse – og jeg får mange hyggelige kommentarer på at jeg har vært så tøff, som har satset slik jeg har gjort. Men jeg synes ikke selv jeg er spesielt tøff. Jeg så en mulighet og tok den. Og kan jeg, kan du – det er det ingen tvil om! Vi lærer av våre feil og så lenge vi klarer å sørge for det – at vi utvikler oss og lærer hele tiden, så tror jeg at det å feile slettes ikke er så skummelt.

 

Jeg er ekstremt takknemlig til redaksjonen i Kapital, for at dere har inkludert meg i denne listen, og jeg ser det både som en utfordring ovenfor meg selv – til å hele tiden ta lurest mulig valg, bruke min rolle best mulig for flest mulig. Ordene makt og mektig opplever jeg egentlig å være ganske negativt ladet. De samsvarer i hvert fall ikke spesielt godt med meg, mine mål og min personlighet. Men – om vi kan bytte ut ordet makt med innflytelse, så skal jeg til enhver tid strebe etter at jeg utøver min innflytelse på en slik måte at vi klarer å få stadig flere mennesker til å se de ærlige, lønnsomme og gode fordelene ved å bruke sosiale medier til å bygge relasjoner mellom selskapet sitt og kundene sine. I tillegg skal jeg være min evntuelle innflytelse bevisst i forhold til å hjelpe kvinner der jeg kan, med å vise seg frem, tørre å rope ut – og hevde sin rett.

 

Det tror jeg nemlig arbeidsmarkedet totalt sett i Norge har godt av!

Takk igjen til Kapital, dette her var umåtelig stort!

 

 Jeg har blogget om dette på min private blogg også, med en litt annen vinkling muligens, så om du vil lese så finner du det her.

Twitterjournalist!

Ok, det var kanskje å ta i litt.
Journalist er jeg ikke, men å livetwitre, det kan jeg!

Jeg har i drøye to år nå, livetwitrert fra flere seminarer jeg har vært på. Dette får jeg stort sett veldig hyggelige tilbakemeldinger på. Med livetwitring mener jeg at jeg summerer opp det som blir sagt fra scenen, i tweets, fortløpende. Basert på tilbakemeldingene jeg får på dette, tilfører dette verdi både for de som ikke har anledning til å delta selv på seminaret, men vel så hyggelig; mange som er på samme seminar som meg, sier at de får en verdi av å lese mine tweets, både underveis og i etterkant, som en slags oppsummering.

Spørsmål jeg ofte får stilt i denne forbindelsen, er «hvordan jeg klarer det?» og «hvorfor jeg gjør det?»

Hvordan jeg klarer det, er enkelt å besvare; det er en treningssak. Jeg har alltid vært glad i å ta notater underveis i en forelesningssituasjon og er ikke av typen som kan ta notater i stikkordsform eller av veldig kreativ art, som med tankekart og slike ting. Mine forelesningsnotater da jeg studerte, var ofte populære å lese av om man ikke hadde fått vært på forelsning selv, fordi jeg fikk med stort sett det viktigste og hadde oversiktlige og utfyllende notater. Det er det jeg nå har videreført til twitter på slike seminarer; tweetsene mine må ha mening enkeltstående, men også aller helst ha en mer utfyllende mening, om man leser alle tweetsene fra samme seminar fra meg, lest etter hverandre.

Hvorfor jeg gjør det, er også ganske enkelt å forklare; fordi det skaper verdi for meg selv og andre. Jeg har alltid lært ved å ta notater, og husker selv ting bedre på den måten. Det blir min måte å ta notater på. Men absolutt vel så viktig; det at jeg får tilbakemeldinger på at dette gir verdi for andre. Hadde jeg fått tilbakemelding om at det kun opplevdes som støy i twitterfeeden til folk, hadde jeg naturligvis sluttet med det på flekken.

Når jeg nå går så friskt ut i dette blogginnleggets tittel, og hevder at jeg er en twitterjournalist, så er det dels å ta terminologien for langt (jeg er økonom, ikke journalist!), men det har likevel en viss rot i virkeligheten.

 

Da Markedsføringsforeningen i Oslo (MFO) skulle arrangere sitt event, Årets Markedsfører, ble jeg invitert til arrangementet på lik linje som de inviterte noen journalister. Det betydde at jeg fikk delta på arrangementet gratis, og det var naturligvis ikke lagt skjul på hvorfor jeg ble invitert og hvorfor jeg fikk det gratis; det var fordi de hadde fått med seg at jeg likte å «livetwitre» fra slike arrangement. Det var for øvrig likevel ikke lagt som en forutsetning for at jeg skulle få komme, at jeg måtte livetwitre fra kvelden. Det var heller ingen andre føringer for min deltakelse.

Jeg opplevde dette dermed som et bevist på at Markedsføringsforeningen i Oslo er flinke til å utnytte mulighetene som sosiale medier kan gi dem og som et tegn på at de forstår mediene godt. Forståelse både i forhold til å avdekke hvilke personer som det kan være hensiktsmessig å følge og invitere til slike arrangementer, men også i forhold til å det å forstå hva god spredning kan medføre om man gjør jobben bra og hva verdien av dette kan være. Nå har jeg ikke bedt om en tilbakemelding på hvorvidt de hadde satt seg konkrete mål ift hva slags spredning de ønsket  (det er jeg forholdsvis sikker på at de ikke hadde satt), så jeg vet sånn sett ikke om jeg har innfridd deres forventninger til meg. Men; jeg har fått tilbakemeldinger fra ukjente, som forteller meg at de husker meg fordi jeg «twitret så bra fra Årets Markedsfører-arrangementet«. Det er i det minste et godt tegn!

 

Nå er det et annet firma som har hoppet på denne måten å utnytte twitter (og meg!) på, og det er INMA. Dette er en bransjeorganisasjon som jobber for å fremme bruken av digitale kanaler, så det er ikke unaturlig at de ligger i forkant ift å utnytte digitale muligheter, men det er like fullt spenstig gjort. INMA arrangerer hvert år Gulltaggen, Nordens største konferanse for digital markedsføring. Når Gulltaggen starter i morgen tidlig, og gjennom hele konferansen tre dager til ende, skal jeg være hovedansvarlig for å twitre fra deres egen, offisielle @gulltaggen-twitterkonto.

Jeg skal gjøre mitt beste med å twitre live fra foredrag og også noen pauseinnslag (se fullt program her). Jeg håper det kan tilføre en verdi for to grupper; 1) de som er på seminaret og 2) de som ikke er på seminaret. En slik konferanse går over flere dager, men det arrangeres flere foredrag samtidig av og til, så forhåpentligvis kan jeg da dekke eventuelle hull folk måtte få underveis, ting de ikke får med seg eller ikke får deltatt på. I tillegg håper jeg at jeg kan twitre såpass bra og interessant fra konferansen, at de som ikke har anledning til å delta i år får tilført en verdi – og kanskje aller helst; kjøper en billett neste år. Det er mange dyktige foredragsholdere på listen i år, så om du er interessert i innovasjon, design, sosiale medier, teknologi, digital strategi og den type emner, så håper jeg du vil følge seminaret på twitter; @gulltaggen.

 

Jeg takker for muligheten og tilliten INMA gir meg, gleder meg veldig til årets Gulltaggen (for i fjor var helt strålende – les gjerne mitt blogginnlegg fra fjorårets konferanse her.) – og håper du vil følge med underveis tirsdag, onsdag og torsdag denne uken. Har du konkrete ting du vil at jeg skal spørre foredragsholderene om, seminarer du mener jeg absolutt må være på eller slike ting, så legg gjerne igjen en kommentar her.

 

Nå er jeg klar for konferanse!