5 tips for sunne kommentarfelt

Vi har alle sett det. Den kommentaren, eller oftest; de kommentarene, som er langt over grensen for hva god folkeskikk og sunn fornuft gir rom for. Den pinlige eller totalt upassende kommentaren som en bekjent har lagt inn på et av dine egne innlegg på Facebook, og som gjør at du krymper deg i stolen. Eller de kommentarene som kommer i fleng på innlegg i ulike nettaviser, og som gjør at du undres på om disse menneskene er voksne, om de har barn og rett og slett;  om de klarer å ta vare på seg selv.

Vi som jobber med sosiale medier og dermed bruker mange timer på nett hver dag, kommer over slike kommentarer alt for ofte. Vi har både fått og lest mange spesielle kommentarer, og alle er naturligvis ikke like drøye. Men, mange er det og skjellsord, drapstrusler og voldsomme personangrep er dessverre dagligdags.

 

tips, facebook, kommentarer

 

Derfor; vi lanserer herved vårt forslag til topp 5 kjøreregler for hvordan man kan hjelpe til med å sikre et sunt og godt miljø i kommentarfelt på internett. Kan du krysse av JA for alle fem tipsene under –  ja, da er du en dannet kommentator med meget god kommentaretikette. Og hvis ikke, husk at det aldri er for sent å lære noe nytt! Kanskje våre tips vil gjøre at du tenker deg om en ekstra gang før du skriver en kommentar du kan angre på i etterkant? Det er lov å håpe i hvert fall!

Disse reglene kan du gjerne printe ut, dele med kjente og kjære som du mener trenger å lese dette, eller del dette videre til alle som vil lese i sosiale medier. Hjelp oss med å få disse kommentarvettreglene til å bli like anerkjent som fjellvettreglene, så blir dette vårt felles bidrag til at internett blir et enda hyggeligere sted å være!

1.     Sunn fornuft og relevans

Trenger jeg virkelig å kommentere på dette? Mange bruker kommentarfelt helt ukritisk og i affekt, uten at de tenke ordentlig over hva de skriver. Spør deg selv; trenger jeg virkelig å kommentere på dette og er det relevant til det som skrives? Det du skriver på internett, forblir på internett. Vil du virkelig at det du skriver nå skal knyttes til deg som person for evig tid? Tenk på det.

2.     Høflighet

Hver eneste bokstav du skriver, og hvert eneste ord de bokstavene du skriver danner, skal en annen person lese, ta inn over seg og besvare. Dette er mennesker som deg og meg, som mest sannynlig gjør sitt aller beste i den jobben de har, som forhåpentligvis er et så godt menneske som de bare klarer, og ikke minst; som har nære og kjære som de er glad i – og som er glad i dem. Vær snill, vær raus! Ville du tålt at noen skrev eller sa noe tilsvarende til deg eller noen du er glad i?

3.     STORE BOKSTAVER

Det er faktisk slik at det du skriver med store bokstaver, oppleves som at DU SKRIKER DET DU PRØVER Å SI, det er veldig slitsomt å lese og du høres veldig sint ut! Det kan godt hende du er det også, men er du sikker på at du trenger å vise det med store bokstaver? Hvis du ikke vet når det er passende med ord i store bokstaver, unngå CapsLock i det store og hele!

4.     Tegnsetting og overdrivelser

Det er forskjell på om man skriver med en venninne i en lukket chat eller om man skriver i det offentlige rom. Det er ikke spesielt bra eller sååååå kult med mange å’er og mange utropstegn!!!!!!!!!!!!!!, og det passer seg dessverre ikke overalt! Faktisk er det slik at eksempelvis Facebook kan blokkere kommentarer som bruker store bokstaver eller mange utropstegn, som spam i sitt system – så det er ikke sikkert du blir sett heller, om dette er måten du kommuniserer på.

5.     Karma

Vi tror på karma. Er du god mot verden, er verden god tilbake. Det tror vi på. Ved å gi kjærlighet og godhet – får man det tilbake! Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg – og ville du egentlig likt at noen sablet deg ned verbalt fordi du har den jobben du har, er fra det landet du er fra, fordi du har gjort en feil eller fordi du mener som du gjør? Antakelig ikke.

 

Edit per 12. juni 2015:

Vi har fått noen forslag til flere punkt på listen vår – og synes de hører hjemme her, så vi oppdaterer listen med noen punkt til.

6.     Alkolås på tastaturet 

Ikke skriv når du har drukket (eller er ruset på noe annet), for selv om det er da du er mest engasjert og tror du klarer å formulere deg på best mulig måte, er det likevel sjeldent tilfelle – tipset av Anne-Helene fra Lammelårtanker

7.     Konfrontasjon

Ikke skriv noe du ikke kan si ansikt til ansikt til den det gjelder, eller noe som ikke tåler oppslag på forsiden til en av landets største aviser. Det er fint å mene mye, men om du ikke kan stå for at hele verden skal kunne få vite meningen din, ikke publiser den på nett i det hele tatt  – tipset av Anne-Helene fra Lammelårtanker

8.     Folkeskikk

Hvor har det blitt av den gode folkeskikken? Hadde vi mer folkeskikk før, eller er det bare noe vi tror? Dette punktet går litt inn i vårt punkt nr 1, altså sunn fornuft og relevans, men fordi vi er særs opptatt av at man kommer langt her i livet om man har med seg god folkeskikk, så synes vi at punktet til Ingfrid Landsnes fra Organisasjonsrådgiveren bør få sitt eget punkt på listen vår.

9.     Tagg folk du omtaler

Baksnakking eksisterer på internett også, men kan enkelt unngås ved å tagge folk du omtaler. Ved å legge til deres nick på twitter, bruke @ foran navnet deres på facebook eller gi de en lenke til sin nettside, så har folk en sjanse til å vite at du har skrevet om dem – og du gir da folk en sjanse til å svare og bli med i diskusjonen. Det synes vi alle som omtales fortjener, og vi er helt enig med FruLou som delte dette tipset med oss på instagram.

 

Hjelpe oss gjerne med å forlenge denne listen – er det andre ting du synes hører hjemme her?

Del gjerne dine tanker og meninger med oss i kommentarfeltet!

 

La oss lage kommentarfeltverden til et litt bedre sted, dag for dag
– det synes vi at samfunnet vårt fortjener!

Dette er verdien av sosiale medier!

Stadig diskuteres hva den virkelige verdien av sosiale medier er. ROI, return on investment, er et begrep som dukker opp oftere og oftere, og de virkelig tøffe røstene mener at det nå er slutt på lek og moro i sosiale medier, nå må det bety noe. Det er på tide at vi nå skaper de virkelige verdiene, det som skaper resultater på bunnlinjen – om våre investeringer i kommunikasjon i sosiale mediene skal ha livets rett.

iStock_000015763838Medium

Jeg er ikke uenig i at man skal være bevisst i forhold til sine investeringer i sosiale medier, men jeg er uenig i at alt skal, og kan, måles. Jeg er også uenig i at jo større kampanje og jo større budsjetter, jo større resultat og engasjement vil man få. I går fikk jeg noen tilbakemeldinger som jeg mener viser at langsiktig, rimelig kommunikasjon i sosiale medier, kan være vel så smart og effektivt, som det store, dyre kampanjer med høyt krav til ROI er. Det som ble sagt, i en helt naturlig samtale som ikke handlet om fag, sosiale medier eller digital kommunikasjon, var følgende;

På ett eller annet vis har jeg fått en oppfatning av at det er Fargerike Asker jeg må handle hos. Det er der jeg må gå om jeg vil ha gode råd, fine produkter og god service. Og dette er jeg sikker på skyldes at jeg har oppdaget og fulgt med Fargerike i sosiale medier i lengre tid. Maxbo og andre er rett og slett ikke like interessante lenger.

Hvordan skjedde det egentlig at jeg har begynt å handle på Nille? Jeg har til og med fått spørsmålet av min kjære; «Hvorfor i all verden har du begynt å handle du på Nille?» og jeg tar meg faktisk i å svare at jeg ikke egentlig helt vet hvorfor. Det har bare skjedd gradvis. Det som før var uaktuelt, er nå aktuelt. Jeg har oppdaget at de har bare fått så mange fine ting i butikkene, og det ville jeg ikke visst om det ikke var for sosiale medier – for da hadde jeg ikke gått innom engang.

Det er dette som er verdien av sosiale medier, slik jeg ser det. Det er dette som er gullet! Man forandrer oppfatninger, skaper engasjement og lojalitet, en person av gangen. En person som før mente en ting, forandrer mening over tid – og som etterhvert blir en lojal kunde, en engasjert følger og en som tipser sine venner om alt det fine denne bedriften har eller gjør. Det er de tingene som virkelig betyr noe, og som bør bety noe, for virksomheters kommunikasjon i sosiale medier.

Utfordringen er naturligvis at dette er veldig vanskelig å måle. Man kan mene noe om dette basert på magefølelsen sin, men dette er ikke noe man med enkelhet kan følge utviklingen i eller måle på bunnlinjen. Ettersom det er vi som drifter Fargerike og Nille i sosiale medier, har vi naturlig nok en viss oversikt over hvem som hyppigst kommenterer, liker og deler ting vi legger ut for disse bedriftene. Vedkommede som sa sitatene over her, er ikke en av dem som vi ville definert som en av våre ambassadører. Når sant skal sies; jeg kan ikke huske at vedkommede har kommentert, delt eller engasjert seg vesentlig i hverken Fargerike eller Nille i det hele tatt. Like fullt føler hun at hun er knyttet til disse merkevarene. Dette er vanskelig å måle, men det er ikke mindre viktig av den grunn.

Magefølelse som styringsdokument

I går møtte jeg to av mine gode venninner til en hyggelig, enkel middag på Alfred i Oslo. Det var lenge siden vi hadde sett hverandre, og det var på tide med skravling, klemmer og latter – og litt god mat og kaffe. Vi møttes i store smil og vidunderlige, lange klemmer – og kastet oss rett over temaer som hva vi hadde gjort i sommer, hvem av oss som hadde solt seg toppløs på ferie i Spania, hvordan vi har det på jobb som gründer og hvilke gleder og utfordringer vi har i hverdagene våre. Det var ingen tid for klamme «Så, hvordan går det?», «Hvor jobber du nå?» eller «Ja, har du sett det skiftende været vi har hatt i det siste…?» Det var ingen falsk beskjedenhet, ikke standardfraser som må utveksles og det ble ingen tause, vonde stillheter.

Så, hva er egentlig så underlig med dette, tenker nok mange nå. Mange av oss har (forhåpentligvis) mange gode venner vi har kjent i evigheter, som det er fantastisk å møte igjen, fordi man hopper over alle høflighetsfrasene og kan snakke om det som gir noe, det som betyr noe, med en gang. Det som gjør mitt selskap på Alfred i går litt spesielt likevel, er at de to venninnene som jeg møtte, er mennesker jeg har blitt kjent med takket være sosiale medier. Ene og alene. Jeg ville mest sannsynlig ikke blitt kjent med den sprudlende, småcrazy, deilig energiske og alltid blide Oppdaldamen bosatt i Asker, og jeg ville ganske sikkert heller ikke blitt kjent med den snilleste, klokeste og rauseste Snertingdølen jeg vet om heller.

Anne (med bloggen Fru Perez Personlig, jobber i Itera) er en jente jeg har møtt i ett minutt her og et par minutter der, på ulike arrangementer og seminarer innenfor bransjen, men som jeg aldri har sittet ned og skravlet med. Ikke før i går. Likevel var det som om vi hadde kjent hverandre hele livet og har vært venner i evigheter. Og det har vi jo! Vi har fulgt hverandre på blogg, facebook, twitter og Instagram – og om man er personer som bruker disse mediene aktivt, og deler mye av seg selv der, så blir man godt kjent – sånn er det bare! Ingvild (med bloggen Plosiv og sitt eget firma Resonate.no) er en person som er 10 år yngre enn meg, og som mine veier antakeligvis ikke blitt krysset med, om det ikke var for sosiale medier. Vi har også fulgt hverandre i sosiale medier mange år, har hatt sammenfallende utvikling i vårt yrkesliv (er begge gründere), og vi ser på hverandre som bransjekollegaer mer enn konkurrenter, selv om vi leverer mye av de samme produktene til det samme markedet. Vi har rukket å møte hverandre «live» mange ganger nå etterhvert, og selv om denne jenta altså er 10 år yngre enn meg, har en helt annen livssituasjon enn meg selv, et helt annet erfaringsgrunnlag – så er det få mennesker i bransjen jeg nå jobber i, som jeg stoler mer på og som jeg har så respekt for, som Ingvild.

Jeg kjenner disse damene, og jeg kjenner dem godt – selv om jeg aldri har vært hjemme hos noen av dem. Jeg kjenner dem fordi jeg kjenner deres verdier, deres grunnsyn på livet og fordi jeg har fått være med på deres gleder og utfordringer i livet over flere år. Jeg kjenner dem fordi de forteller meg ting om seg selv som man ville fortalt en venninne, og ikke de tingene man forteller en tilfeldig  bekjent på gata. De deler ikke bare informasjon om hvor de jobber, hva de selger, hvor flinke de er – de deler små ting som gjør meg bedre, som gjør meg sterkere, som gjør meg klokere. De er viktige for meg, fordi jeg vil dem vel, fordi jeg respekterer dem og deres verdier, fordi jeg vet at de ville gitt meg støtte og hjelp om jeg trengte det, som jeg også vet at jeg ville gjort for dem. De er rause, varme og vil meg vel – og visa versa.

Og det beste av det hele; for meg er Anne og Ingvild bare to i mengden!

Jeg vet de skjønner hva jeg mener med dette, men jeg kan utbrodere for dere andre. Jeg er så heldig at jeg har mange som Anne og Ingvild i mitt liv, og jeg vet de har mange Astrider i sitt liv. Mennesker man ikke ville møtt ellers, men som nå står frem som mennesker man virkelig bryr seg om. Mennesker man gjerne hjelper, gjerne møter, gjerne blir enda bedre kjent med. Noen av disse kjenner man naturligvis bedre enn andre, og det er både viktig og riktig. Likevel, jeg er altså så heldig at jeg har et stort nettverk av mennesker som er viktig for meg, som jeg lærer, inspireres og informeres av – som har kommet til meg via det fantastiske internett, via sosiale medier, via vår måte å kommunisere med hverandre i disse kanalene på. Det er intet mindre enn fantastisk!

iStock_000015465834Medium

Det er slutt på skillene mellom IRL (in real life) og falske nick på internett. Det er slutt på tiden hvor vi måtte bekymre oss for om det var en gammel mann på 70 år som skjulte seg bak nicket «Truls18», bare for å komme i kontakt med unge jenter. Det er slutt på tiden der «SkeptiskKritiker» var en røst som det var verdt å lytte til, sånn helt uten videre. Nå trenger vi å se menneskene bak disse nick’ene, bak brukernavnene, for å virkelig gi deres kommentarer hold, troverdighet og gjennomslag. Og sånn er det for bedrifter også. Vi trenger å bli kjent med bedriftene på en annen måte enn vi klarer å bli gjennom en produktkatalog eller tv-reklame. Vi trenger å få vite mer om deres verdier, ståsted, gleder og utfordringer i hverdagen – for å gi deres merkevare en personlighet, noe vi vil forholde oss til, noe vi vil engasjere oss i.

Jeg er overbevist om at bedrifter bør bruke sosiale medier til nettopp dette. Jeg tror ikke det finnes andre kommunikasjonkanaler som er så gode til akkurat denne type kommunikasjon, for selv ikke face-to-face kan en bedrift klare å vise frem hele sin peresonlighet. Bedrifter bør bruke sosiale medier til å vise alt de ikke er så gode på (gir troverdighet og viser ydmykhet), dele av sin innsikt og det de er gode på uten å forvente noe tilbake (gir verdi) og de bør vise seg som de menneskene de er, mer enn hvem de tror de er eller de gjerne ønsker å være.

Min påstand er at man på denne måten, ved å kommunisere genuint, raust og uten å kreve noe tilbake – det er da man virkelig kan endre menneskers oppfatning av en merkevare, av en bedrift, på en måte som faktisk betyr noe på lang sikt. Det er da du får mennesker som er engasjert i merkevaren din på et vis som kan gi deg som bedrift verdi og effekt av virkelig, langsiktig betydning. Det er disse menneskene som kan gi din virksomhet verdifull innsikt, som gjør at du kan  styre din bedrift på rett kurs for fremtiden. Du får dine lojale og trofaste ambassadører, du får de som vil hjelpe deg med produktutvikling, de som vil fortelle deg hvor dine flaskehalser er – og de som vil tipse sine godt kvalifiserte venner om å bli ansatt i ditt firma, fordi de føler de kjenner dere. Disse menneskene blir ikke interessert i det du sier fordi de kan få en iPad ved å hjelpe deg med flere likes til din facebookside, eller fordi du ber på dine knær om at de skal like og dele dine oppdateringer i sosiale medier. Disse menneskene vil deg som bedrift vel, disse engasjerer seg i bedriften din og er lojale mot deg, rett og slett fordi de føler de kjenner deg og bedriften din. Og det selv om dere bare har møttes og blitt kjent på det store, kalde internett.

Har du noen tanker om dette som du vil dele med oss?
Legg igjen en kommentar, davel!

 

Hverdagskommunikasjonen i sosiale medier

Dictionary Series - Marketing: communication

I forrige uke var jeg så heldig å få delta på Social Media DaysLatter i Oslo. Et seminar over to dager, for alle som jobber med eller er interessert i sosiale medier og digital kommunikasjon, og det publikummet har blitt stort etterhvert, så salen var fullbooket begge dagene. Jeg har jobbet med sosiale medier som fagfelt i drøye tre år nå, og tilfanget av frokostmøter, halv-, hel- og flerdagsseminarer, foredrag og andre uformelle sosiale medie-samlinger, har økt betraktlig i løpet av disse tre årene. Jeg får stort sett veldig mye ut av slike seminarer, og Social Media Days var intent unntak. Arrangør Nils-Petter Nordskar er en person jeg virkelig ser opp til, og sammen med Kampanje og iQualify, har han nok en gang lagt til rette for et godt seminar. På slike arenaer møter jeg mange fine og kloke hoder som jobber med mye av det samme som jeg gjør, får høre inspirerende casepresentasjoner og blir introdusert for spennende nyheter fra innovative selskaper. Men det er en ting jeg savner; hvor har det blitt av hverdagskommunikasjonen i sosiale medier?

Selv om unntakene finnes, vil jeg si vi hører aller mest om kampanjene på seminarer som Social Media Days. Jeg synes Øyvind Løland i Nucelus beskriver det godt på Kampanje i kommentaren «Show me the money!«, for som Øyvind sier;

Jeg beundrer Try, Hyper, LOS&CO, McCann, Ernö og de andre som lager supre ting som koster masse for profilerte kunder, men den gjengse utfordringen er ikke å komme opp med det beste og kuleste konseptet, det er vel så ofte «hva kan jeg få til med 200.000 kroner i året?». «Hva får jeg for 50.000?». Når budsjettet er brøkdeler av det andre leker med, hva gjør vi da?

Øyvind mener det derfor er for mye snakk om R (return) og for lite snakk om I (investment) i ROI-debatten (return on investement), og etterlyser kostnadsbildet når caser presenteres. Akkurat hva selskaper har investert i sine kampanjer, er jeg derimot ikke så veldig opptatt av. Det at virksomheter ikke deler alle forretningshemmelighetene sine, det er hverken noen nytt eller uforståelig for min del. Jeg hører ikke veldig mye snakk om hva selskaper har investert i tv-reklamer, kataloger, avisannonser eller annet heller, men akkurat det etterspørres kanskje ikke, fordi det er opplest og vedtatt at disse virkemidlene har effekt? Uansett, ved at casene vi får presentert har brukt en fantastisk flink gjeng fra et digitalt byrå, har et annet byrå som stiller med kreative ADer og tekstforfattere, og til slutt et tredje byrå, et eventbyrå, som setter de gode ideene ut i livet, så forteller dette meg raskt at budsjettene de har satt for en slik kampanje, er av helt andre dimensjoner enn det vi jobber med til daglig.

Ettersom det er flest hverdager i løpet av året, burde ikke det være interessant å vise frem?

Vi i VU jobber stort sett med hverdagen i sosiale medier, og vi mistenker at vi ikke er alene om å ha hverdagen i fokus. Vi tror flere (ofte mindre) byråer jobber som oss, men vel så viktig; vi tror vår hverdag er veldig sammenfallende med størsteparten av hverdagen til de som jobber med sosiale medier i små og mellomstore norske virksomheter. En kampanje i ny og ne har vi naturligvis, men i all hovedsak så jobber vi med å skape dialog og engasjement på daglig basis. Spørsmål og svar, informasjon og inspirasjon. En liten konkurranse her og litt produktutvikling der. Det er i store deler vår hverdag. Og nå vil sikkert noen raskt si; «Ja, men det skyldes at dere er et lite byrå som ikke får anledning til å jobbe med de store kampanjene, de store budsjettene» – og det kan nok til en viss grad stemme, men likevel ikke. Jeg tror nok ikke vi er byrået virksomheter går til for å handle one-stop-shop, til det er vi rett og slett for små. Men, både i mitt arbeid med kundene til Schjærven Reklamebyrå og med våre egne kunder, har vi med jevne mellomrom fått i oppgave å «gjøre noe stort». Noe som blir lagt merke til, noe markedsavdelingen har satt av litt ekstra penger til, noe som kanskje kan gi en skikkelig boost i antall likes på facebooksiden. Og nå skyter vi oss muligens i foten og sørger for at vi aldri får gjøre noe «stort» igjen, men sannheten er likefullt; når en kunde kommer til oss med en slik utfordring, er vårt svart stort sett; «Hvorfor det?»

Hvorfor vil du ha en kraftig boost i antall likes? Hvorfor har du satt av et budsjett på 200.000 kr til en stor annonseringskampanje den neste måneden? Hvorfor vil du gi bort en bil, en tur til New York eller et års fritt forbruk av noe fancy og dyrt?
Men, om svaret er fornuftig på «Hvorfor?», følger vi videre opp med;
«Hva skal du gjøre med all oppmerksomheten når kampanjen er over?»

Om selskapet som kommer med denne type utfordringer, har god kontroll på «hverdagskommunikasjonen» i sosiale medier, forstår vi naturligvis at gode, relevante kampanjer kan være en god idé. Likevel opplever vi at det ofte ikke er tilfellet. Vi ser mange fine kampanjer, elegant gjennomført digitalt og kanskje også godt knyttet sammen med kommunikasjon i tradisjonelle flater. En fin kampanje, økt oppmerksomhet – men uten plan for det som kommer etter. En stor kampanje bør føre til mye oppmerksomhet, kjennskap og en boost i antall likes, noe annet vil etter min mening være en merkelig investering. Men, om du ikke har en god plan for hvordan et slikt løft og en slik økning i oppmerksomhet og engasjement skal foredles når kampanjen er over, vil jeg slett ikke anbefale å bruke pengene dine på den måten. Da vil jeg heller anbefale at du eksempelvis investerer i en ekstra person i sosiale medie-teamet ditt, på fast basis. Er det så enkelt at det er lettere å bruke 500.000 kr på en stor kampanje for å få økt oppmerksomhet, enn å bruke 500.000 kr på en ny ansettelse i teamet ditt? Jeg tror det, og ja, jeg er siviløkonom, jeg skjønner årsaken til at det er lettere; en fast ansettelse er en forpliktelse langt ut over 500.000 kr og for en mye lengre periode enn en kampanjeperiode. Like fullt mener jeg det bør vurderes som et alternativ til kampanjefokuset.

«Men om du fikk muligheten, kjære VU, da ville du hoppet på den største og beste kampanjen du fant!»

Nei, det tror jeg faktisk ikke. Vi fikk nylig muligheten til å administrere en stor annonsekampanje for en av våre kunder, med en total spending i annonsekroner på ca 150.000 kr, brukt over kun noen få dager. Vårt spørsmål til kunden ble da; «Hvorfor vil du nå ut til så mange på så kort tid?» Jeg tror ikke det nødvendigvis er en god ting å kjøpe seg oppmerksomhet på denne måten. Ja, man kan oppnå å få økt oppmerksomhet, og ja, man kan få den etterlengtede boosten i antall likes som administrerende eller styrelederen maser om. Men, hva slags følgere er det du da får med deg? Vi anbefalte kunden å heller bruke ca halvparten av det opprinnelige beløpet, og da investere den summen i ekstra tilstedeværelse i sosiale kanaler i to måneder fremover. Fremfor noen få dager med total dominans i sosiale kanaler, anbefalte vi altså en marginal økning i tilstedeværelse i en betraktlig lengre periode. Hyppigere aktivitet, små konkurranser og et genuint håp om at de som allerede følger siden, skulle like oss og siden så godt, at de ville snakke om den til de av vennene sine som ville ha interesse for det den facebooksiden handler om. Kunden var enig med våre anbefalinger, og er særdeles godt fornøyd med resultatet; over en dobling av antall likes i løpet av perioden, en frisk vekst videre – og ikke minst; et fantastisk engasjement fra både nye og eksisterende følgere, både gjennom perioden og i etterkant. Vi fikk med oss de følgerene som vi ønsket oss.

Dette er ikke ment som sutring på bakgrunn av at vi ikke får jobbe med de store budsjettene. Denne kommentaren betyr ikke at vi innerst inne er misunnelige på de store byråene som får mer eller mindre frie, kreative og budsjettmessige, tøyler fra sine kunder, og som kan sette sammen et helt team bestående av flinke hoder fra ulike byråene. Noen ganger har vi faktisk vært med i slike prosesser, og vi skal gjøre det igjen veldig snart for en av våre kunder. Jeg mener heller ikke å si at vi ikke har noe å lære fra de store casene, fra de kostbare kampanjene eller fra de tradisjonsrike byråene. Jeg lærer mye og blir inspirert, jeg får ideer og min fatteevne for hva som faktisk er mulig å gjennomføre, flyttes. Og det gjorde det også i år på Social Media Days. Jeg mener bare at jeg gjerne vil lære fra og bli inspirert av alle som jobber med sosiale medier i mye mindre skala også. Ikke i stedet for, men i tillegg til.

Livet består av både hverdag og fest, av både daglig dialog og fine kampanjer.
Det seminaret eller den konferansen som klarer å formidle begge deler, har jeg stor tro på!

Tenk om vi kunne få høre hvordan prosessen med å lansere og drifte NAV Foreldrepenger på Facebook hadde vært for de ansatte som fikk dette gjennom? Eller fra en norsk nettbutikk med nesten 35.000 følgere på facebook, som sier at 1/3 av deres totale omsetning kommer fra deres dialog i sosiale medier, og som derfor kan si med sikkerhet at en dårlig dag på facebook, har negativ effekt på salget? Tenk om vi kunne få høre fra noen som investerer 300.000 kr på sosiale medier, målt i medgått interntid gjennom et helt år, og som med disse midlene likevel klarer å skape resultater som gjør at virksomheten nå vrir stadig mer av sitt markedsbudsjett fra tradisjonelle flater, over mot det digitale? Tenk om vi kunne få høre om den kommuneansatte markedsmedarbeideren, som på forholdsvis kort tid har klart å skape en tilstedeværelse for kommunen i sosiale kanaler, som har gjort at blant annet ungdommene igjen ser ut til å engasjere seg i kommunen sin? Tenk om vi kunne få høre fra virksomheter som gjennom et helt år ikke arrangerer en eneste kampanje, men som allikevel føler, opplever og måler at deres investerte tid i sosiale medier, er vel anvente penger?

Hvordan skaper virksomheter hverdagsmagi i sosiale kanaler? Det skulle jeg gjerne hørt mer om.

Kan det  være at hverdagshistoriene fra kommunikasjon i sosiale medier ikke presenteres på seminarer, rett og slett fordi man ikke vet om historiene? At vi som jobber med hverdagskommuniksjon er for dårlig til å vise frem, trekke frem og snakke om? Det skal jeg i så fall gjøre mitt for å endre på, så om dere ønsker at vi presenterer flere av våre caser, flere historier fra hverdagskommunikasjonen vi bistår våre kunder med,  så skal vi jammen by på det!

 

 

Om gründerliv – strategi, magefølelse og risiko

Magefølelse som styringsdokument

I det meste av teorien fremheves det viktigheten av å lage gode forretningsplaner før man starter eget selskap. Det snakkes om at man må sette seg kortsiktige og langsiktige mål, og lage forretningsplan, strategisk styringsdokument og  andre viktige dokumenter. Man oppfordres til å ha alt dette på plass før oppstart, la dette være styrende for hvilke avgjørelser som skal tas og for å se hvilken retning man bør ta sitt selskap videre. Det er ingen tvil om at dette er veldig fornuftig, men dagens blogginnlegg skal handle om at det ikke nødvendigvis er den eneste sannheten, den eneste måten å starte og drive et selskap på. Det er ikke sånn jeg driver mitt eget firma, og enn så lenge har vi ikke tenkt til å forandre på måten vi gjør ting på.

Det kunne nok av og til være behjelpelig å ha velfunderte mål og strategier for selskapet, men sånn er det altså ikke her. Helt fra starten i 2009 og frem til nå, har jeg drevet VU basert på magefølelsen og sunn fornuft – og i dette blogginnlegget har jeg forsøkt å sette ord på hva disse magefølelsene kan oversettes til, i ren tekst. Vi styrer etter følgende setninger;

Hele tiden ta valg som gjør at vi lærer noe nytt, blir bedre, utfordrer oss selv, og ikke blir redd for å ta sjanser!

Det vil si at vi ikke vet per i dag om vårt firma skal utvikle nye produkter, tilby andre tjenester eller utvikle seg på andre måter et visst antall måneder fremover, og vi har ingen definerte mål om noe av dette. Men, vi bruker magefølelsen som styringsverktøy og vi tvinger oss selv dermed til å si ja takk til muligheter og oppgaver selv om vi ikke opplever å sitte med en bestemt fasit. Vi har tro på at så lenge vi er tydelige og ærlige i vår kommunikasjon, og så lenge vi ikke overselger oss selv og vår kompetanse, slik at kunden hele tiden er inneforstått med utgangspunktet, så lærer og erfarer vi gjerne på vegne av våre kunder – og deler naturligvis dette med kundene underveis. Vi utvikler oss med firmaet vårt, og kunden får veldig fleksible konsulenter. På denne måten opplever jeg at vi gis muligheten til å teste vi ut markedet underveis, at vi raskt kan forandre oss om det er nødvendig – og at vi kan ta de valgene som til en hver tid føles riktig!

Minner oss selv på hva den virkelige risikoen ved våre investeringer innebærer,
både økonomisk og tidsmessig!

Vi står kun til rette for oss selv, og trenger ikke svare til investorer eller andre. Ettersom vi selger våre timer, ren humankapital, og driver selskapet fra vårt eget hjem, har vi svært lave kostnader. Vi slipper å tenke på varelager, transportkostnader eller andre større elementer som kan velte selv den beste gründerideen. Så – hvor ligger egentlig vår risiko? Jeg har ikke tro på at man skal gjøre gründerlivet vanskeligere eller skumlere enn det trenger å være, og for vår del; risikoen er i all vesentlig grad relatert til tidsbruken vår. Hadde vi ikke jobbet med Valen-Utvik, kunne vi hatt en annen jobb – men der stopper også (den vesentlige) risikoen. Med andre ord; det vi holder på med er egentlig ikke så risikabelt som man kanskje skulle tro, og det kan være en nyttig påminnelse i hverdagen. Lurer magefølelsen på om vekst eller stillstand er det beste akkurat nå? Da forsøker vi å ta en så veloverveid avgjørelse som mulig, og gjenomfører det. Var det feil? Okay, da lærte vi det, vi har tapt litt av vår tid – og kan gå videre fremover med ny kunnskap i bagasjen.

Velger å omgi oss med folk som vil oss vel – og som vi ser er interessert i et gjensidig positivt bytteforhold.

Et gjensidig positivt bytteforhold betyr at vi lærer for kundene våre og kundene lærer av oss, men det betyr også at vi er opptatt av å dele og lære bort til «fagmiljøet», nettverk, samarbeidspartnere og de som er interessert i det vi holder på med. Da erfarer vi at vi får lære av og blir delt med tilbake. Det at vi vil andre vel, at vi ikke ser begrensninger ved å dele, ved å lære bort, men heller muligheter for at flere selskaper får hjelp og ser det gode i at flere kan mer, det er jeg overbevist om gjør at andre vil oss vel også. Vi trenger en større raushet i samfunnet, og sosiale medier-bransjen er som skapt for å være foregangsbransje i så måte; deling satt i system via sosiale medier er en god start på å utvise faglig raushet etter min mening.

Mye takket være timingen da jeg startet selskapet i 2009, en tid hvor det ikke var mange selskaper som leverte tjenester som jeg da gjorde, har gjort at vi har hatt et fantastisk tilfang av nye kunder jevnt fordelt i løpet av disse tre årene. Den ene kundens prosjekt har avløst den neste, men viktigst av alt; vårt viktigste produkt er å leverer drift av selskapers tilstedeværelse i sosiale medier. Dette gjør at vi får langsiktige og stabile avtaler med våre kunder, basert på et visst antall timer hver måned. Det skaper forutsigbarhet for oss, og det gjør at vi kan booke inn akkurat de kundene vi ønsker å jobbe med utover dette, enten det er nye driftkunder eller det er kurs, workshops eller foredrag. Fordi vi har den gode stabiliteten i bunn, basert på kundene vi allerede drifter tilstedeværelse i sosiale medier for, har vi en perfekt frihet til å velge. Og så kimser vi absolutt ikke av at vi på de drøye tre årene vi har vært i drift, aldri har vært nødt til å gå ut for å få ny kunde – alt har kommet til oss via nettverk, anbefalinger eller våre eksisterende kunder. Slikt gjør at vi blir utrolig takknemlige – og vi føler oss trygge på at vi kan fortsette i samme kurs som vi er igang med nå!

At vi har det gøy underveis, at vi liker det vi holder på med
– og at livet og hverdagen vi har er best mulig!

Et veldig vesentlig punkt på listen over hvordan vi styrer Valen-Utvik fra dag til dag, er at vi med ujevne mellomrom går tilbake til den opprinnelige årsaken til at jeg startet firmaet for over tre år siden. En viktig grunn var mitt ønske om å kontinuerlig lære noe nytt, om både gründerdrift, markedet og sosiale medier, og den fleksibiliteten jeg ville få ved å drive mitt eget. Fleksibilitet til å skape min egen arbeidsdag, til å kunne ta fri med ungene og jobbe på kvelden, til å vri selskapet i den retningen som jeg hele tiden liker aller best og som gir meg de arbeidsoppgavene som jeg ønsker å ha. Jeg har stor tro på vi alle har ansvar for å skape en arbeidsplass for oss selv, som gjør at vi har det gøy og som gir oss mening – enten det er at vi driver for oss selv eller jobber for noen andre. Dette har vist seg å være et veldig nyttig verktøy når vi står ovenfor valg i Valen-Utvik. Opplever vi at det ikke er like spennende lenger? Har vi valgt feil prosjekter å jobbe med? Har vi den fleksibiliteten som jeg ønsket meg da firmaet ble startet? Fra tid til annen trenger vi å stilles oss selv disse spørsmålene, og om noe trengs å justeres? Ja, da har vi faktisk muligheten til å gjøre noe med det, og det er herlig!

Av og til lurer jeg på om jeg er naiv eller risikerer for mye ved å drive Valen-Utvik videre kun basert på magefølelsen og de nevnte styringssetningene. Etter litt tid i tenkeboksen ender jeg hver gang opp med samme konklusjon; «Så lenge jeg har det gøy, lærer noe nytt, utvikler meg og oppfører meg ordentlig ovenfor kunder, nettverk og samarbeidspartnere, hva har jeg å tape egentlig?» – og så kjører vi på videre!

Hva tenker du om måten vi driver Valen-Utvik?
Har du tips, råd eller kommentarer? Del gjerne!

 

For en tid tilbake uttalte jeg meg til DinePenger / VG om at jeg håper flere kvinner tør satser på gründertilværelse, for det tror jeg det norske samfunn har godt av – og det er litt i tråd med dagens blogginnlegg; det trenger nemlig ikke være så risikofylt og det trenger ikke kreve mangeårig jobbing med tunge strategidokumenter i forkant. 

Intervjuet om sosiale medier på direktesendt digital-tv!

For en tid tilbake ble jeg intervjuet på Sosial Direkte, en direkte digitaltv-sending! Og takk og lov for at  denne tv-sendingen kun er digital og jeg deltok via Skype fra mitt eget kontor, for direktesending er uvante greier for min del. Håper dere klarer å se bort fra rødblussede kinn og stotring underveis.

Selv om dette var en helt ny situasjon for meg, må jeg si det var veldig hyggelig og gøy å få snakke om et tema jeg er så engasjert i og opptatt av. Sosial Direkte er et forholdsvis nytt konsept og er altså en direktesendt digital-tvserie som sendes hver onsdag på www.direkte.tv. Sosial Direkte tar for seg ulike sider og temaer ved sosiale medier og digital kommunikasjon og jeg anbefaler virkelig at dere legger turen innom deres YouTube-kanal for å ta en titt i arkivet fra deres sendinger, og naturligvis; at dere sjekker ut og liker deres facebookside / Google+ for å få med dere når neste sending er og hva det skal handle om.

Spesielt anbefaler jeg praten de hadde med min bransjekollega Ingvild Moen (tidligere MediaLight, nå OMG), hvor Ingvild blant annet snakker om kommunikasjon på Facebook. Klikk her for å høre kloke ord fra gode Ingvild. Jeg mener også du absolutt bør ta en titt på høstens store «snakkis» i sosiale medie-verden; fantastisk flinke Anita Krohn-Traaseth, adm.dir. i HP. Hun har skjønt det jeg håper mange toppledere vil skjønne etterhvert; det er ikke skummelt å kaste seg ut i sosiale medier – gjøre sitt beste, forsøke og lære. Det kan være mer skummelt å la være…  Klikk her for å høre inspirerende ord fra Anita.

Hva intervjuet med meg handler om?

Jeg ble intervjuet om hvor skillet går på det å være privat og det å være profesjonell i sosiale medier, om resultater i sosiale medier for forbrukerrettet kommunikasjon, om hvilket sosialt nettverk du bør velge for din bedrift – og om hvorvidt jeg er en kvinne med makt. Ta gjerne en titt og kom med dine innspill i kommentarfeltet under.

 

Astrid Valen-Utvik på Sosial direkte #3 – YouTube.

 

Hva tenker du om det jeg uttaler meg om her?

Del gjerne dine synspunkter!

 

Bloggere sin påvirkningskraft og bedriftenes ansvar

Det dukker stadig opp debatter relatert til viktigheten og påvirkningskraften bloggere har innen ulike områder (interiør, mote, bøker m.m.), og hvordan det påvirker relatert bransje, marked og forbrukere. Gårsdagens artikkel i Dagsavisen, «Bloggere med makt», tar opp dette temaet og trekker etter min mening, veldig gode refleksjoner rundt saken. Artikkelen fokuserer på bokbloggere og hvilken rolle de nå spiller i bindelse med lansering av nye bøker og nye forfattere – men tematikken som drøftes, mener jeg er absolutt er relevant for de fleste andre bloggmiljøer også.

Fra artikkelen:

«Vi ser at nåløyet for å komme i avisene blir trangere og trangere. Bloggerne kan hjelpe til å løfte fram bøker som ikke har fått mye omtale i pressen.» (Schibsted forlag, Anne Iversen)

«(…) går det rykter om at det finnes bloggere som opererer i etiske gråsoner ved å ta betalt for å blogge om enkelte titler. (Line Tidemann, driver bloggen Lines bibliotek)

At bloggere får stadig mer påvirkningskraft, er det ingen tvil om. Vi ser akkurat det samme innenfor de som blogger om interiør, mammabloggere, motebloggere og så videre. Det som jeg mener er helt prekært nå, for at denne utviklingen skal fortsette på en god måte for både bloggere, bedrifter og oss som forbrukere, er at både bloggere og bedrifter er sitt ansvar bevisst. Bokbloggerene er viktige for forlagsbransjen, fordi deres innhold har høy troverdighet blant bloggens lesere. Interiørbloggerene er viktige for interiørbransjen, fordi deres innlegg om hvilke produkter som er bra og «in», har høy troverdighet blant bloggens lesere. Og det samme gjelder for de andre, stadig større og stadig mer etablerte bloggmiljøene.

 

Om det nå skulle bli sådd mer og mer tvil om bloggernes troverdighet, vil også verdien og viktigheten disse bloggerne ha, synke. Vi som forbrukere vil slutte å tro på innholdet de produserer, fordi vi opplever at det som skrives, skrives kun fordi bloggeren er «kjøpt og betalt» til å skrive akkruat det. Vi vil derfor ikke la oss påvirke av innholdet på samme måte som vi gjør nå – og til slutt vil dette medføre at bedriftene ikke lenger har bloggverden som en interessant aktør å spille på videre, ettersom bloggkanalen da vil oppfattes som like fyllt av reklame og kjøpt budskap, som hvilken som helst katalog, tv-reklame, avisannonse eller banner på en nettavis.

Om vi tenker «Dette skriver bloggeren kun fordi vedkommede fikk dette produktet gratis» når vi leser, om det er en interiørblogg, bokblogg eller annet, er jeg overbevist om at det ikke tar lang tid før markedsføringseffekten av omtale på slike blogger, vil bli kraftig redusert. Hvorvidt den aktuelle bloggeren faktisk fikk produktet gratis eller ei, det spiller mindre rolle. Er det først sådd tvil om troverdigheten til bloggeren, må dette inntrykket rettes opp i, før ny tillitt kan bli etablert og vi igjen ser på innholdet som bloggeren leverer, som noe genuint og ekte.
Jeg vil derfor komme med en sterk oppfordring til norske bedrifter;
Ikke send produkter uoppfordret til bloggere. Ta kontakt med bloggeren på forhånd, spør om det kan være aktuelt for vedkommende å teste ut / lese / prøve ditt produkt, for deretter å gi en ærlig tilbakemelding tilbake til dere. Tilbakemeldingen kan komme på ulikt vis, enten i form av blogginnlegg, direkte til dere eller på en annen måte. Det viktige her er at bloggeren står fritt til å skrive sin ærlige og ekte mening, også om den innholder noe som er negativt. Og for all del; ikke bestill blogginnlegg med en positiv anmeldese eller med et spesifikt innhold! Bloggere er (i hvert fall bør være) opptatt av egen integritet og at bloggen drives frem på en måte som til enhver tid kan representere hvem de er. Til slutt; presiser alltid ovenfor bloggeren at de må opplyse om at de har fått produktet gratis for testing, slik at ikke du som bedrift setter bloggere i en lei skatteknipe i fremtiden.

Jeg vil også komme med en sterk oppfordring til alle bloggere:
Pass godt på integriteten din! Ja, det er smigrende å bli kontaktet av bedrifter som ser verdi i din blogg,og jo mindre vant man er til nettopp dette, jo mer stas synes man nok det er også. Men som nevnt over; om du begynner å produsere innlegg basert på hva bedrifter ønsker at du skal skrive, eller basert på å teste produkter  uten at du opplyser om at du har fått produktet gratis for å skrive denne anmeldelsen, vil du miste troverdighet og tilliten du har opparbeidet hos dine lesere. Med det vil også din markedsverdi hos norske bedrifter synke over tid. En måte å beholde troverdigheten og lesernes tillitt, er ved at du  merker alle innlegg hvor du har mottatt produktet gratis, med eksempelvis «sponset innlegg». Det trenger ikke å stå i overskriften eller med veldig store bokstaver, men det må stå i teksten. Både slik at leserene dine er godt orientert om bakgrunnen for at du skriver, men også i henhold til norsk lov; om du ikke merker slike innlegg bedriver villedende markedsføring i følge Markedsføringsloven. I tillegg risikerer du også en kraftig skattesmell om du ikke innrapportert slike gratisprodukter til skattemyndighetene, så det er nyttig å se på bloggen sin som den markedsplassen det faktisk etterhvert har begynt å bli – og håndtere den deretter.

Til slutt, en sterk oppfordring til alle som jobber som rådgivere i denne bransjen; 
Sørg for at dine kunder ikke ødelegger den fine kommunikasjons- og markedsføringskanalen bloggverden kan være!

 

Debatt – Feige IT-kvinner i sosiale medier?

I dag ble jeg gjort oppmerksomhet på at jeg var nevnt i særdels celebert selskap på Digi.no. I en kronikk skrevet av Anne Gretland, forretningsutvikler i Microsoft og leder i ODA-Nettverk og Ellen-Marie Bjerknes, prosjektleder i Capgemini og markedssjef i ODA-Nettverk, skriver de blant annet;

De mest aktive i sosiale medier i dag er politikere, kjendiser, rosabloggere, sportsfanatikere og folk som jobber innenfor media og kommunikasjon. Det er få synlige profiler fra IT-bransjen selv om det jo er nettopp denne sektoren som legger hovedføringene for hvordan fremtiden innenfor sosiale medier og andre tekniske verktøy kommer til å se ut.

Flere kvinner har allerede lykkes: Elin Ørjasæter, Astrid Valen-Utvik og H.K.H Kronprinsesse Mette Marit kom alle høyt opp i undersøkelsen på spørsmålet om den mest aktive kvinnen i sosiale medier. De blir lagt merke til, synes og huskes. Men hvor har det blitt av kvinnene innen IT-bransjen?

Les hele artikkelen her: Debatt – Feige IT-kvinner i sosiale medier?.

 

ODA-nettverk er et nettverk for kvinner i IT-bransjen, og hvert år arrangerer ODA-nettverk en Inspirasjonsdag for sine medlemmer. I forbindelse med denne dagen, gjennomførte de i forkant en undersøkelse om sosiale medier. Størsteparten av respondentene var medlemmer i ODA-nettverk (altså kvinner og i IT-bransjen) – og er dermed et interessant utgangspunkt i seg selv, etter min mening.

Resultatene fra undersøkelsen ble presentert på Inspirasjonsdagen – og jeg var så heldig at jeg, omtrent i siste minutt, fikk plass blant ca 500 kvinner på dette arrangementet. Så aller først; takk for et helt strålende, viktig og fantastisk bra arrangement, kjære ODA-nettverk og arrangementkomiteen! Slike møteplasser tror jeg er både viktig og bra for bransjen, og noe som menn kan misunne oss. For som Hans-Petter Nygård-Hansen så kjekt oppsummerer i sitt blogginnlegg etter Inspirasjonsdagen; «Jeg skal innrømme det – under #Inspirasjon2012 skulle jeg ønsket at jeg var dame.» (Hans-Petter holdt for øvrig et fantatsisk godt innlegg om sosiale medier – og har du sjansen til å høre denne karen holde foredrag noen gang; just do it!)

Vinklingen både på spørsmålene som ble stilt i undersøkelsen og fremleggingen av resultatene var noe tabloid i formen, men jeg må uansett si jeg synes det var forholdsvis nedslående resultater vi ble presentert. Det medførte for eksempel en god del fnising og lett humring i salen da det ble klart at 85% av oss sjekker sosiale medier et par ganger daglig eller mer, men at likevel: 9 av 10 mener at mestparten av tiden IKKE er nyttig bruk av tid. Faktisk var det et klart flertall som mente at sosiale medier best kunne beskrives som tidstyveri. Respondentene ble også spurt om hva slags ‘type’ de var i sosiale medier (Selvskryteren, Spilleren, Bloggeren, Debattanten, Artikkeldeleren, Moroklumpen, Nettverksbyggeren, Den Passive, Kikkeren), og da svarte ca 55% at de var enten Den Passive eller Kikkeren.

Konklusjonen jeg er fristet til å trekke ut av dette er; om man kun bruker sosiale medier som kikker og er passiv, oppleves det ikke som særlig nyttig relasjonsmessig eller faglig / profesjonelt.  Dette samsvarer med oppfatningen jeg har av hvordan verdier skapes i sosiale medier; det skapes ved å dele og samhandle.

Foto: @AstridVUs mobiltelefon

 

Kronikkforfatterene oppfordrer kvinner i IT-bransjen til å ikke bare dele antall treningsminutter i sosiale medier, men at de også bør dele kunnskap. Videre konkluderer de med at IT-kvinnene ikke er interessert i å bygge nettverk via sosiale medier (i vesentlig grad), og de tror dette skyldes at kvinner generelt sett er mer private enn det menn er. At vi ikke ønsker å utlevere oss, ei heller skille oss ut, og vi ønsker å ta alle de forholdsreglene vi kan.

Her vil jeg si at jeg ønsker det samme som kronikkforfatterene, få flere kvinner til å mene mye om mangt!, men jeg er ikke enig i konklusjonene de trekker. Jeg mener det er mye viktigere å få norske IT-kvinner til å bruke sosiale medier i større grad enn de gjør nå, nesten uavhengig av hvordan de bruker kanalene. Om over 55% er passive og kikkere, og dermed bruker sine sosiale nettverk mest som en enveiskommunikasjon (dvs at folk kommuniserer til dem via sosiale medier, men at de responderer sjeldent), tror jeg det viktigste er å få dem igang med deling og samhandling – uansett om det de da deler, er sine treningsminutter, bilder av barna, en lenke til en god kakeoppskrift eller en fin musikkvideo, eller om de deler noe faglig relevant. For å kunne se alle mulighetene sosiale medier kan gi, tror jeg det er viktig å bruke mediene og teste ut ulike måter å kommunisere på, rett og slett se hva som skjer når man erkjenner, både ovenfor seg selv og ovenfor andre, at man bruker tid i sosiale medier for å lære, bygge relasjoner og se hvilke muligheter dette gir, og ikke minst; hvilken informasjon og hvilket nettverk man etterhvert besitter.

For er det virkelig slik at kvinner er mer private enn menn er? At vi ikke vil utlevere oss selv? At menn er flinkere til å nettverksbygge enn det kvinner er? Ja, historisk sett er det antakelig slik, men blant annet med sosiale medier som et virkemiddel, mener jeg at stadig flere kvinner nettverksbygger. Kanskje uten at de vet det selv? Nettverksbygging har en historikk for å høres noe kyniskt og kaldt ut, at man kun knytter relasjoner for sin egen vinning. Så kanskje menn tenker nettverksbygging i tradisjonell forstand, mens kvinner tenker relasjonsbygging – det å ivareta og knytte nye relasjoner, men at kvinner ikke ser på en slik relasjonsbygging som «å drive nettverksbygging»? Henriette Høyer skrev klokt om dette på Dataforeningens blogg, Stemmer fra 12. etasjeDriver menn med nettverk og kvinner med digitale symøter? Der sier hun blant annet;

Vi bruker forskjellige virkemidler. Der hvor menn har spissere albuer, benytter vi oss av mykere, mer mellommenneskelige virkemidler, og jeg tenker at kvinners mykere tilnærming gir oss fordeler i sosiale medier, hvor spisse albuer og digital håndbak fort blir kan oppfattes som støy. Men hvorfor blir kvinners tilnærming sett på som mindre profesjonell og mer som en «digital syklubb»?

 

Helt til slutt;

Kronikkforfatterene undrer seg over at ikke flere IT-kvinner er mer fremtredende i sosiale medier, ettersom «det er jo nettopp denne sektoren som legger hovedføringene for hvordan fremtiden innenfor sosiale medier og andre tekniske verktøy kommer til å se ut.»  Her mener jeg de bommer. For meg blir dette et fokus som er alt for teknisk – og alt for lite om kommunikasjon. Ja, IT-kvinner burde ha kastet seg ut i sosiale medier for lenge siden, (så ja, gjør det nå med en gang!), for utgangspunktet for IT-kvinner er svært godt, slik jeg ser det. Disse kvinnene har ikke de tekniske barrierene som mange fortsatt synes er vanskelige og kan bruke sin kvinnelig evne til å knytte bånd og bygge relasjoner, for deretter lære og utvikle seg på en måte som kommer virksomheten de jobber i til gode. Sosiale medier handler absolutt ikke om tekniske plattformer, utvikling av apper eller andre tekniske verktøy – det handler om kommunikasjon og samhandling mellom mennesker, og så er dette satt i system via et teknisk verktøy. I dag er alle på Facebook, om 5-10 år kan det godt hende det er en annen plattform, et annet nettverk, men det endrer ikke fundamentet, slik jeg ser det; internett er og kommer nok til å forbli sosialt fremover.

Så kom igang med kommunikasjonen, IT-kvinner – så skal dere se at alt det andre kommer etterhvert! Jeg gleder meg til å lære om alt dere har å dele – enten det er nye kakeoppskrifter, faglige artikler, noen av hobbyene deres eller om virksomheten dere jobber i. Det er nemlig noe av det jeg liker aller beste med sosiale medier, det å lære mennesker og nye virksomheter å kjenne.

Lykke til!

«Fører dialog i sosiale medier til salg?»

Både internt i bransjen blant oss som rådgir bedrifter i forhold til digital kommunikasjon og sosiale medier, og fra norske virksomheter av stor, mellomstor eller liten størrelse, dukker dette spørsmålet ofte opp;

«Klarer vi å vise til at dialog i sosiale medier fører til faktisk salg i butikk?» 

Mange snakker om ROI, altså return on investment (hvor mye man får igjen for sin investering), eller det nyere begrepet, ROE, altså return on engagement. Erik Eskedal har skrevet gode, fyldige blogginnlegg om dette, blant annet «Fuck ROI» og om blant annet ROE i «ROI i sosiale medier«. Finnes det en formel, noen måleparametere, hvor vi kan avdekke, summere og beregne – slik at vi vet om vår investering i sosiale medier har svart seg i forhold til tiden vi investerer eller pengene vi bruker? Det berømte million dollar question?

Stadig flere jobber med å finne en god måte å måle dette på. Vi har sett at den alltid dyktige Hans-Petter Nygård-Hansen har laget en måte å regne seg frem til ROI av sosiale medier – og det kan nok absolutt være fornuftig (vi har ikke testet utregningene hans på et konkret case, men kan nok se for oss å gjøre det etterhvert). Flere av de større byråene snakker om strategi, mål og kampanjer, og med budsjetter i mangehundretusen-klassen, for ikke å si millionklassen, er det klart at det er fornuftig, og helt sikkert påkrevd, å måle sin investering for å sikre at man får igjen det man forventet. Aller helst; få igjen mer enn man forventet.

Vi har lyst til å slå et slag for de mange selskapene som ikke har investert de største summene i sosiale medier. De som har erkjent at det er noe her, noe nytt og ganske sikkert nyttig, men som likevel ikke vil eller kan avsette store summer på markedsføringsbudsjettet til denne type kommunikasjon. Eller var det på kommunikasjonsbudsjettet det skulle hørt hjemme? PR kanskje? Eller kanskje til og med under IT-posten i budsjettet?

Uansett; det er mange selskaper i Norge som har laget seg en facebookside, en blogg, kanskje en twitterkonto. Som overvåker litt, absolutt tenker gjennom hva som gjøres og sies, men som ikke har utviklet store kampanjer, har laget skreddersydd design eller har investert så mye som en eneste krone på annonsering av sine aktiviteter i sosiale medier (beklager, Petter Høie – men det står på agendaen, vi lover!).

Det våre kunder, og veldig mange andre selskaper i Norges land, har gjort, er å investere tid og ressurser på tilstedeværelse. Tilstedeværelse ved å ha en facebookside, kanskje en blogg og en twitterkonto også, og gjøre seg tilgjengelig for kommentarer i form av kritikk og ros, tilbakemeldinger og innspill, og naturligvis; dele av det de selv kan best. Denne tilgjengeligheten fører ikke til umiddelbart salg. Den kan det, naturligvis, men det er ikke det som er våre kunders umiddelbare mål med tilstedeværelsen. Målet er å lære mer om sine egne produkter, hva som er selskapets flaskehalser og få kunnskap om egen kundegruppe. Det er å vise frem ansatte og bygge intern stolthet. Det er å by på det som de selv kanskje oppfatter som «bare vår daglige drift, kan det være interessant for folk?», men som deres lesere synes er spennende, som gir dem en følelse av å få være med i ekte «behind the scene»-ånd. Det er å vise frem sine produkter/tjenester også, og for så vidt også pris, men oftes kommer det på oppfordring fra leserene, ikke opprinnelig fra bedriften selv.

Alt dette handler i våre øyne om dialog. Om å bygge relasjoner, i motsetningen til å rope høyt etter «likes» og konverteringer. Det handler om ektehet og troverdighet, og ikke minst; om å gi og dele, før man krever. Så er spørsmålet da; Vil denne dialogen med mennesker i sosiale medier føre til økt salg i butikk?

I vår daglige dialog på vegne av våre kunder får vi stadige konkrete, direkte og umiddelbare signal på at svaret her er et rungende JA!

Noen nylige eksempler fra vår kunde nille sin facebookside;
(klikk på bildene for å komme rett til aktuelle dialog på facebooksiden)

 

Noen nylige eksempler fra vår kunde Home&Cottage sin facebookside;
(klikk på bildene for å komme rett til aktuelle dialog på facebooksiden)

Dette er naturligvis bare noen få, små eksempler. Og hvem vet, det er slettes ikke sikkert at disse følgerene faktisk gjennomførte sin plan om å ta turen til butikk for å handle disse varene. Per i dag kan vi heller ikke måle dette på en god måte (uten å spørre alle kunder hvorfor de kommer i butikk, gi de en kode å handle med eller slike tiltak), men vi føler oss temmelig sikre på at dette er en god indikasjon for at dialogen våre kunder har bygd i sosiale medier, faktisk fører til økt salg i kassen. I tillegg til alle de andre fordelene sosiale medier gir, naturligvis.

Hva tror du om relasjonsbygging og dialog i sosiale medier,
og ikke minst; målingen av effekten av dette?  

Del gjerne dine synspunkter med oss i kommentarfeltet!